• En større gruppe dykkere ble undersøkt allerede på 80-tallet. Funnene gikk i den samme retning. Dette burde blitt avdekket mye tidligere, sier Tor Brøvig Aasen.

Han er avdelingsoverlege ved Yrkesmedisinsk avdeling, som står bak den nye rapporten om nordsjødykkerne. Brøvig Aasen påpeker at internasjonal forskning på dykkerskader i stor grad har vært knyttet til industrien.

— Vi som jobber i det offentlige har en mer objektiv og uavhengig tilnærming, sier han.

I 1993 var forskere samlet på en konferanse om dykkerskader på Godøysund.

— Funnene i vår rapport er svært alvorlige, men det er funn man også hadde for ti år siden. Man burde ropt varsku før.

Arbeidet med rapporten har gjort sterkt inntrykk på ham.

— Jeg opplever at dette er en yrkesgruppe som har fått en enormt dårlig situasjon i ung alder som følge av sitt risikofylte arbeid.

— 90 prosent av dykkerne har vært i livstruende situasjoner der eget liv eller kollegers liv har stått i fare, forteller Aasen.

Et betydelig antall av dykkerne skårer derfor høyt i forhold til grenseverdiene for posttraumatisk stresssyndrom.

— Det har ført til mange selvmord og flere er potensielle selvmordskandidater, sier Aasen.

30 prosent av dykkerne har tegn på diffus hjerneskade som kan gi en rekke forstyrrelser. Glemsomhet, vondt i ledd, tretthet og irritabilitet som igjen kan føre til depresjon og isolasjon.

Ved Yrkesmedisinsk avdeling har de knapt vært borti en mer farlig arbeidsplass enn nordsjødykkernes.

— Løsemiddelarbeidere i plastindustrien og isolatører som arbeidet med asbest er det nærmeste vi kommer, sier Aasen.

— Dette var aktive og fysisk velutrustede unge menn, som fikk store plager i etterkant av dykkingen. I dag er de menn som i gjennomsnitt er 52 år. De har ikke dykket på 12 år, og mange fungerer ikke i sitt dagligliv. Tilværelsen deres har falt sammen. Noen har opplevd ekteskapsbrudd og økonomisk ruin, sier Aasen.

46 av de 81 dykkere som deltok i undersøkelsen, var uføretrygdede pr. 1. april i år.