JAN TYSTAD

— Vi vet hvordan det er å være flyktning. Derfor kan vi hjelpe andre kanskje bedre enn nordmenn og vi kan være tolker og rådgivere for nye flyktninger, sier han.

Samir Taghizadeh brukte to år på å komme fra Afghanistan til Norge. Han var 15 år da familien skrapet sammen nok penger til å sende ham av sted, men reisen ble mye lengre enn han hadde regnet med.

Hørt om snille nordmenn

— Hvorfor ble du sendt til Norge?

— Min far arbeidet for hjelpeorganisasjoner, men ble forfulgt av Taliban. Jeg så min onkel bli mishandlet, og jeg så folk bli hengt i lyktestolper i gatene. Vi flyttet fra sted til sted og det ble bestemt at jeg skulle flykte til Norge fordi far hadde hørt at folk her var snille.

Samirs flukt ble dramatisk. To ganger i Moskva og i Hamburg forsvant de som skulle hjelpe ham. Han måtte få kontakt med familiens venner for å komme videre og ble smuglet i bagasjerom på biler over grensene eller med tog og lastebiler.

— Jeg ble satt av fra en lastebil utenfor Oslo og tok meg frem til sentralbanestasjonen. Der ble jeg stanset av to sivilkledde politifolk. De satte meg i varetekt uten mat eller drikke.

Han ble tatt til et asylmottak på Lysaker og derfra gikk turen til Leira mottak i Levanger.

Beste mottaket i Norge

Samir Taghizadeh fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Han er i dag en smilende og lykkelig ung mann, som er blitt gjenforent med familien.

— Jeg hadde mistet all kontakt med dem. Men en dag ringte en mann fra UDI (Utlendingsdirektoratet) og spurte om jeg ville snakke med far.

— Slutt å tulle med meg, sa jeg og la røret på. Men han ringte opp igjen og bad meg vente litt. Så hørte jeg fars stemme og det var den største opplevelse jeg har hatt. Jeg tok første fly til Oslo og der var far, mor, en bror og tre søstre. Første natten fikk jeg ikke sove, jeg gikk rundt og tok på dem, jeg måtte forsikre meg om at det var sant at de var der.

Hele familien flyttet til mottaket i Levanger, som Samir karakteriserer som det beste i landet. De ble senere bosatt på Skedsmo og Samir kom inn på Lillestrøm videregående.

— Jeg er godt fornøyd med den behandling vi har fått. Alle mine søsken går på skole og gjør det bra, men det finnes andre afghanistanere som misbruker den friheten de har fått i Norge. De drømmer om fine biler og siste mote i stedet for å skaffe seg en utdanning.

Sett på som svake

— Vil du reise hjem nå når Taliban-regimet er borte?

— Vi har ikke noe sted å bo, vårt hjem er ødelagt. Det er heller ikke trygt med så mange krigsherrer som slåss.

Afghanere er redde for å bli tvangssendt tilbake til Afghanistan. I Nederland, Danmark og Tyskland er de begynt å utvise afghanere, forklarer Samir.

— Dette er galt. Folk er redde fordi de har opplevd så mye før og frykter at de vil havne i nye, farlige situasjoner. Vi kan ikke være sikre på å få jobb, de som ble værende i landet ser på flyktningene som svake personer. De som ble værende får de beste jobbene.

— Hva vil du gjøre?

— Jeg vil utdanne meg i fag som jeg senere kan bruke i Afghanistan, som for eksempel lokaladministrasjon, og så vil jeg arbeide for fred. Jeg er medlem av Norsk Fredslag og har vært leder for Afghansk Ungdom.

VIL TILBAKE - EN GANG: Samir Taghizadeh snakker utmerket norsk og går på videregående skole. Han vil utdanne seg i lokaladministrasjon og bruke kunnskapene når Afghanistan er blitt et trygt land å reise tilbake til.<p/> FOTO: JAN TYSTAD