— Jeg har aldri hatt noen barndom. Tuberkulosen tok den, sier den 61 år gamle tidligere fagarbeideren, opprinnelig fra Surnadal, men nå bosatt i Meland kommune.

En glemt gruppe

— Sanatoriebarna er en glemt og forsømt gruppe. Sett med dagens øyne er det ikke tvil om at vi ble utsatt for omsorgssvikt og overgrep, slag og mishandling. Vi var hundrevis i samme situasjon, sier han.

Han mener derfor det hadde vært rimelig om også de hadde fått unnskyldning og oppreisning fra staten slik barnehjemsbarna nå får.

— Erstatning i form av et pengebeløp betyr ingenting for meg. Men for de jentene og guttene som hadde det svært vondt, bør det være et aktuelt spørsmål. Og en offentlig beklagelse for den stusselige oppveksten vi sanatoriebarna fikk, hadde vi fortjent, sier han.

Ensomhet, redsel og strenge rutiner er begreper som går igjen i Dalseg sine skildringer av sykehushverdagen.

— Vi lærte at Gud hadde skrevet navnene våre i en bok. Var vi ulydige, fikk vi merknad i boken og ville ikke komme til himmelen når vi døde.

Døden kom ofte til et sanatoriesykehus. Barna fryktet den.

Kakerlakker i rommet

— Barndommen besto av samme rutine dag etter dag, år etter år. Det meste av dagene lå vi stille i sengene våre. Måltider og kveldsbønn var ofte det eneste som brøt den monoton rutinen, sier han.

Dalseg kom til Hagavik første gang som seksåring. Da hadde han allerede to sykehusopphold bak seg, først på Orkanger sykehus og deretter på Martine Hansen Hospital i Bærum.

Fra Martine Hansen er det en episode som har bitt seg fast i Dalsegs minne.

— I månedsvis lå jeg på ryggen med et belte over magen og beina i en gipsskål. En dag lærte gutten i nabosengen meg hvordan jeg kunne komme løs fra selen. Jeg husker ennå den deilige følelsen jeg kjente da jeg reiste meg opp i sengen, fikk puste fritt og se utover i rommet.

— Selvsagt ble det oppdaget. Som straff ble jeg plassert på et bad .og lyset slått av. Jeg husker ennå hvordan jeg skrek og skrek. På rommet mitt var det også fullt av kakerlakker som kom frem i nattlyset fra gulvet. Det var grusomt.

Glemte familien

Barna på sanatoriet i Hagavik fikk sjelden besøk. Det var flere grunner til det. De tuberkuløse måtte holdes isolert på grunn av smittefaren. Det gjorde at familien ble frarådet å besøke barna. Besøk kavet opp barna og var skadelig, mente legene. Dessuten var det mange som ble sendt til sanatorium langt hjemmefra. Familien hadde derfor ikke råd til å besøke dem.

Tre ganger fikk Ingebrigt, som kom fra Surnadal på Nordmøre, besøk i de åtte årene han var på Kysthospitalet i Os, en gang av onkel og to ganger av moren.

— Første gang mor besøkte meg, hadde jeg glemt at jeg hadde en mor. Hun var bare en fremmed dame som kom med godterier og viste meg bilde av tre jenter som hun fortalte var mine søstre.

— Savnet og ensomheten jeg følte i oppveksten har vært tungt å bære, sier han.

Tvangsfôret og slått

De som ikke spiste maten sin, og ble oppdaget av oversøster, ble tvangsfôret.

— Jeg likte ikke flesk og la fleskebitene igjen en dag vi fikk betasuppe. Da tok oversøster tok meg ut på skyllerommet. Der tvang hun maten i meg. Da jeg skrek og kastet opp i vemmelse, tvang hun meg til å spise mitt eget spy. Jeg husker ennå hvordan jeg skrek og skrek.

Ulydighet ble alltid straffet hardt. Klarte ikke barna å følge den strenge sykehusdisiplinen, ble de riset så de fikk blåmerker

Selv minnes Ingebrigt en episode da alle unntatt han selv og kamerat fikk flere rapp over fingrene med en kost.

Noen av de store guttene ble tatt for smugrøyking på en av sovesalene etter at de hadde funnet en pakke tobakk. Pleierne ba alle rette frem hånden og de gikk fra seng til seng og slo dem med en kost.

Dalsegg ble erklært frisk som fjortenåring. Da var det kommet medisiner som for lengst kurerte den lumske bentuberkulosen han led av.