— Først og fremst etterlyser jeg at barnevernet er mer systematiske i sitt arbeid og i større grad bruker forskningsbaserte metoder, sier doktorgradsstipendiat Per Arne Rød ved Institutt for helse- og sosialforskning på Høgskolen i Bergen.

— Hovedpoenget mitt er at barnevernet kommuniserer veldig dårlig til utenverdenen og til familiene som er involvert.

«Kontorkultur»

Han har undersøkt hva barnevernsarbeidere vektlegger når de forbereder sine beslutninger i tunge barnevernssaker. Rød konkluderer med at avgjørelsene bygger på det han kaller «innforstått kunnskap», mens det i minimal grad blir vist til teori, faglitteratur og tidligere erfaringer. Kun én eneste gang har Rød funnet henvisning til faglitteratur i de sakene han har gransket.

— Mønsteret ved de tjenester som inngikk i undersøkelsen, var en «kontorkultur» og mangel på begreper som viste sammenheng mellom faglig argumentasjon og konklusjon, sier han til BT.

Taus kunnskap

Det er altså et gap mellom forskning og praksis i barnevernsarbeidet.

— Ja. Det må alltid tas utgangspunkt i den aktuelle situasjon i hver enkelt sak. Men undersøkelsen jeg har gjort tyder på at sekken med såkalt taus kunnskap blir altfor stor, sier Per Arne Rød.

— Hvis man for eksempel finner ut at et barn trenger mer intensiv hjelp, men ikke får foreldrene til å forstå det, oppstår det lett konflikter. Da blir barnevernet og foreldrene motparter.

Løsningen på kommunikasjonsproblemet ser Rød i bedre bruk av forskning og faglitteratur, men også i øving.

— Barnevernsarbeidere må øve på argumentasjon. De må bli flinkere til å sette ord på hva som svikter, hva som trengs og hvorfor det trengs.

Færre saker

Ut fra statistikken gjør barnevernet mye riktig. I de tunge sakene som kommer opp for fylkesnemnda får barnevernet medhold i 75 prosent av tilfellene, forteller Rød. Problemet er altså ikke nødvendigvis avgjørelsene, men at barnevernet ofte har kommunisert for dårlig med familien, med skolen og omgivelsene før sakene kommer til fylkesnemnda.

— Kunne færre saker kommet til fylkesnemnda hvis barnevernet hadde vært flinkere til å kommunisere?

— Ja. Det er en mulig gevinst. Blant annet kunne foreldrene vært mer villige til å samarbeide. Problemet i mange av sakene er jo at foreldrene sier stopp. At de ikke vil mer.