• Sterke lovfestede rettigheter til tross: Barn blir ikke hørt i barneverns- eller barnefordelingssaker. Lovverket fungerer ikke i praksis, sier barnevernsforsker Marit Skivenes.

— Barn blir ikke hørt og deltar i liten grad i slike saker, sier førsteamanuensis Marit Skivenes ved Senter for barnevernsstudier, institutt for utdanning og helse på Universitetet i Bergen.

Hun tror manglende inkludering kan skyldes et syn på barn som mindreverdige aktører som ikke har samme krav til rettssikkerhet og respekt som voksne individer. Det handler om holdninger til barn og deres status og minner om at barnet faktisk er hovedpersonen i samværs- og barnevernssaker.

Sterkt juridisk vern

Barns rettigheter er sikret gjennom Barnekonvensjonen av 1989, Barneloven av 1981, Barnevernstjenesteloven av 1992. Barn skal bli hørt, ytringene skal tillegges vekt og barn har rett til medbestemmelse i viktige saker som angår dets liv.

I norsk lov er aldersgrensen for å høre barn nylig senket fra 12 til syv år. Det betyr at fra barnet er fylt syv år skal det få si sin mening før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold, og fra fylte 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Konvensjonen og norsk lov gir barn tydelige og klare deltakelsesretter.

Men til tross for sterkt juridisk verk, viser altså forskningen at dette ikke fungerer i praksis. Undersøkelser om barns deltakelse og medbestemmelse viser at barn ikke er inkludert og medbestemmende. Utfordringene vi står overfor er flere, mener Skivenes.

— For det første fremstår det vanskelig å realisere barns rett til å være med å bestemme. For det andre er verken lovene eller konvensjonen helt klar på hva som menes med deltakelse og medvirkning for barn og hva som skal til for å realisere det.

Fire betingelser

Marit Skivenes setter opp fire betingelser for at barns medbestemmelse skal kunne fungere.

  • Barnet trenger informasjon. Barn må informeres bedre og mer. Flere forskningsbidrag viser at barn på ulike alderstrinn kan forberedes til beslutningsmøter og at nøkkelen til suksess er måten informasjon formidles på.
  • En rettssal eller en møtesal er ikke nødvendigvis rett arena for barn som vil si sin mening i vanskelige saker. Vi må se om det finnes andre og bedre arenaer hvor barn kan uttrykke sine synspunkter. Mulige måter er både skriftlig, muntlig og ved bruk av tegning eller andre medier. Barnet kan også formidle seg direkte, eller indirekte ved at andre enn barnet bringer frem barnets synspunkt.
  • Når barn blir invitert til å si noe, må barna også bli tatt seriøst. Analyser som er gjort viser at flere av barna følte de ikke ble tatt alvorlig. For å bøte på dette kan en voksen ha som oppgave å bygge opp barnets selvtillit og trygghet for å kunne si hva det tenker og mener. Deltakelse i beslutningsprosesser betyr ikke at barnet blir gitt ansvar for beslutningen.
  • Beslutninger som fattes må forklares bedre og man må sikre seg at man har hørt barnet og at det er komfortabelt med avgjørelsene. Det må ligge en mulighet for reversering av avgjørelser. Man er ikke alltid ferdig selv om saken er avgjort.

— De fire betingelsene må ses som nødvendige for at barn skal kunne være med på å bestemme på reelle vilkår. Men de er ikke tilstrekkelige, sier Skivenes.

Trengs mer enn lover

Det trengs med andre ord mer enn lover for å sikre barn medbestemmelse og innflytelse i slike saker. Når foreldrenes og barnas interesser spriker i en barnevernssak eller samværssak, må barnets interesser undersøkes og vurderes konkret, mener Marit Skivenes, som oppsummerer:

— Barn trenger informasjon for å kunne bestemme, barn trenger å bli spurt om hva de mener, ønsker og vil. Husk at det saken står om kan handle om noe annet en hvordan voksne vurderer den. Valg av tid og sted for diskusjoner og medbestemmelse er viktig for barns mulighet til å formidle sitt syn.