• Enten har Børge Brende innsett at Høyres liberalistiske næringspolitikk er feilslått, eller så er engasjementet hans for Union-arbeidsplassene et rent valgkampfremstøt.

Det sier Olav Akselsen (Ap), leder i Stortingets næringskomité. Tidligere i sommer anklaget han Brende for å være en passiv næringsminister og en «klakør for finansministeren».

— Nå som Brende viser politisk vilje til å bruke statlige virkemidler for å hindre Union-nedleggelsen er du vel fornøyd med statsråden, Akselsen?

— Det er selvsagt positivt at Brende endelig har funnet redskaper i verktøykassen sin, og jeg håper inderlig at hans innsats for Union-arbeidsplassene innvarsler en ny trend fra Høyre og regjeringspartiene i industripolitikken, sier Akselsen.

«Løfter ikke en finger»

Næringsministeren vil bruke både pisk og gulrot for å få Norske Skog-ledelsen på bedre tanker. Brende har lokket med 25-30 omstillingsmillioner og truet konserntoppene med å si opp en gullkantet kraftkontrakt.

Akselsen mener likevel Brende møter seg selv i døren med sine intervensjonistiske fremstøt i Union-saken.

For det finnes nok av paralleller i Industri-Norge, der hjørnesteinsbedrifter og lokalsamfunn roper på statlig hjelp til omstilling for å sikre arbeidsplasser.

— Brende og regjeringen har for eksempel ikke løftet en finger for å hjelpe Boliden i Odda. Det er tydelig at han har ulik holdning til bedrifter som er i nøyaktig samme situasjon, mener Akselsen, og mer enn antyder at geografi, riksmedienes interesse og stemmefiske forklarer Brendes handlinger.

«Ring Reiten»

Akselsen sier den logiske konsekvensen av Union-saken er at folk i Høyanger, Årdal og i andre sårbare industristeder i fortsettelsen nå må kunne forvente liknende næringspolitiske inngrep fra regjeringen.

— Jeg ser at KrF-leder og statsråd Dagfinn Høybråten etterlyser samfunnsansvar fra ledelsen i Norske Skog. Da forventer jeg at han også tar en telefon til Hydro-sjef Eivind Reiten og ber ham å vise samfunnsmoral i Høyanger, sier Akselsen.

Han tror likevel ikke Brendes opptreden i Union-saken representerer noe plutselig linjeskifte i Høyres næringspolitikk.

— Høyre vil ikke ha noen industripolitikk. Partiet mener lav rente og lav kronekurs løser alle problemer, hevder Olav Akselsen.

Ikke pølsebod

I partiprogrammet som Høyre går til valg på i høst, heter det at «selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet».

— Det er stor forskjell på konkurransesituasjonen til en pølsebod og et smelteverk som skal overleve i konkurransen fra land som Kina. Det siste kan ha behov for statlige virkemidler, sier Akselsen.

— Har Arbeiderpartiet gjort noe mer for å sikre industriarbeidsplasser enn den sittende regjeringen?

— Ja, svarer Akselsen, og trekker frem flere eksempler:

— Da vi inngikk forlik med Bondevik-regjeringen om revidert nasjonalbudsjett sørget vi for midler til virkemiddelapparatet og omstillingsmillioner til Årdal og Høyanger. I vår egen regjeringstid i forrige stortingsperiode skaffet vi virkemidler som blant annet gjorde det lønnsomt for Eidesvik-rederiet å bygge to gassdrevne forsyningsskip med nesten bare norsk utstyr, til en verdi av 900 millioner kroner. Dette prosjektet bidro i sin tur til byggingen av LNG-fabrikken i Øygarden, sier Akselsen.

Forsømt tema

Han er glad for at Union-saken har satt industripolitikk tilbake på den rikspolitiske dagsorden, der temaet har glimret med sitt fravær i årevis.

— Det gir oss en gyllen mulighet til å sette søkelyset på et forsømt politikkområde. Bare de fire siste årene er det forsvunnet 25.000 norske industriarbeidsplasser uten noen offentlig debatt, sier Akselsen.