Når Ellinor Pay Heitmann tenker på 22. juli, noe hun gjør hver dag, er det stillheten og roen hun husker.

35 pasienter kom fra Utøya, mange var nedkjølte. En jente kom inn med skuddskade i hodet. Hos en annen stoppet kulen millimeter fra hjertet. Det var knuste skuldre og bein. Skuddskader i mage og bryst.

— Det var så stille. Ikke engang et skrik.

  1. juli  var hun vakthavende medisinsk overlege ved lokalsykehuset. Etter eksplosjonen i Oslo ble det gul alarm. Ledelsen sa ja til å ta imot åtte pasienter fra Oslo.

Fra gul til rød alarm

Så kom Utøya. Alarmen gikk fra gul til rød. Først begynte de nedkjølte ungdommene å komme inn. Deretter de hardt skadede.

Alle på sykehuset som kunne komme, kom. En kirurg fikk politieskorte fra Sandefjord. Kokkene kokte suppe og lapskaus. Midt på natten sto plutselig en dame i shorts ved akutten og spurte hva hun kunne bidra med. Damen var rengjører ved sykehuset. Hun ble satt i gang med sin vanlige jobb: Å vaske.

— Det var ganske mye blod her, sier Heitmann.

Mens kirurgene opererte, hadde hun, åtte-ni andre leger og flere sykepleiere andre oppgaver. De tok imot pasientene, løftet dem fra bårene, fulgte dem til røntgen og operasjonsstuene - og trøstet. I nabobygget mobiliserte det distriktspsykiatriske senteret staben, og jobbet gjennom natten.

Flere liv ble reddet. Etter at de var blitt stabilisert, ble syv sendt med helikopter til Oslo.

— Det var en vond dag. Men det som står igjen her hos oss, er gleden over hvor flott og reflektert ungdommen vår er, og den varmen og roen og samholdet vi hadde. Alle stilte, alle gjorde som de skulle. Alle katastrofeplanene fungerte. Vi har trent og trent på bussulykker og flyulykker. Det kom til nytte, sier Heitmann.

Ingen døde på sykehuset

Hun snakker om lettelsen over at ingen døde av dem som kom inn på Ringerike sykehus, stoltheten over kirurgene som berget liv, gleden over at de alle gjorde noe som nyttet.

— Jeg føler at vi fortsatt svever på ånden som hersket hos oss den kvelden. Vi var så sammensveiset, og vi er det ennå. Vi har noe som binder oss sammen. Jeg er så stolt over at vårt lille sykehus klarte det vi klarte, sier Heitmann.

Overlegen smiler.

— Å få lov til å jobbe den kvelden var en ære.