- Henrik ville muligens fått behandling i barnepsykiatrien, skriver overlege Nils Olav Aanonsen ved Ullevål universitetssykehus i en artikkel i det nye nummeret av Tidsskrift for Den norske legeforening som utkommer i dag.
Aanonsen, som arbeider ved Epilepsienheten på Ullevål, hevder at Henrik Wergelands liv var preget av hyperaktivitet og impulsstyrt atferd. Artikkelen konkluderer med at det er sannsynlig at dikteren i dag ville fått diagnosen ADHD.
Snakkesalig
Henrik var i sine unge år uvanlig vilter, risikosøkende og kanskje også utagerende. Mye tyder på at han snakket mer eller mindre i et sett, og uvanlig snakkesalighet betraktes diagnostisk som et tegn på hyperaktivitet, heter det i artikkelen.
Familien på Eidsvoll ville kanskje blitt tilbydd tverrfaglige terapisamtaler og utprøvende behandling med sentralstimulerende legemidler. Barnevernet burde intervenert hvis de var vitne til Henriks høyst bekymringsfulle utvikling da han 13 år gammel flyttet på hybel.
Som voksen ville Wergeland også fått antidepressiver. Psykologer ville ønsket å undersøke hans styrende og regulerende funksjoner. Hans betydelige stemningssvingninger ville bli sett som uttrykk for en diagnosevariant kalt ADHD med komorbid bipolar lidelse.
Diagnosesekk
- Jeg har veldig lite sans for denne typen forsøk på å forstå kompliserte kunstnersinn, sier Geir Uthaug, forfatter av Wergelandsbiografien «Et verdensdyp av frihet» som utkom tidligere i år.
Psykiateren Kristen Austarheim tok i 1969 doktorgraden ved Universitetet i Bergen med en studie av Wergeland fra en psykiatrisk synsvinkel. Austarheim konkluderte med at dikteren hadde tunge psykiske lidelser, og var manisk-depressiv.
- Leger og psykiatere vil kontrollere og kartlegge alt. Atferd som skiller seg ut puttes i en diagnosesekk, og akkurat nå er ADHD åpenbart den store sekken.
- De kan sikkert kaste lys over visse aspekter ved Wergeland. Men hans liv og personlighet går langt utenpå hva legevitenskapen kan diagnostisere, sier Uthaug.
Glad i Wergeland
- Jeg er faktisk veldig glad i Wergeland. Jeg prøver i all beskjedenhet å beskrive én side ved ham, én tråd i den rike vev som hans liv og person var, sier Nils Olav Aanonsen.
- Hvordan er det mulig å diagnostisere en person som ble født for 200 år siden?
- Det er selvsagt ikke mulig. Jeg prøver bare å ventilere det mer nyanserte syn på atferd som vi har i dag, og artikkelen er ikke et vitenskapelig arbeid. Den er mer en betraktning som bygger på lesning av dikterens verker og utallige biografier.
- Hva hadde Henrik sagt til diagnosen?
- Jeg tror ikke han ville hatt noe imot den. Han identifiserte seg med de mindre heldige i samfunnet og ville sikkert engasjert seg sterkt i kampen for ADHD-pasientene. Det at en så kjent person kan ha hatt denne sykdommen kan også oppmuntre dem, og heve selvfølelsen.
- Hvilken behandling ville du gitt ham?
- Han var i perioder dypt ulykkelig og ville kanskje fått antidepressiva. Kanskje også Ritalin, hvis jeg fant tegn til ødeleggende impulsiv atferd, sier Aanonsen.
Diskuter saken i kommentarfeltet.
