DET KATOLSKE barnehjemmet i Bien Hoa var fylt opp av småbarn og babyer. Utenfor herjet krigshandlingene. Noen barn var blitt plukket opp fra gaten rett ved sine drepte foreldre, og andre var blitt levert på døren. I hver jernseng lå det to små, adskilt av en hønsenetting. I en av båsene lå et lite spedbarn; Le Thi Thanh Hien.

1968 var et av de verste årene under Vietnamkrigen. Deler av provinsen Bien Hoa i Sør-Vietnam var bombet til ruiner, men barnehjemmet, Tan Mai Orphanage, sto uberørt.

Det lille barnet hadde skrammer på kroppen, en tå hang og slang.

På Søfteland satt Titti og Erik Buer, kveld etter kveld, rystet av TV-bildene fra krigen. Høsten 1968 kom brevet fra Komiteen for Sydøst-Asia. Barnet de hadde lengtet etter skulle snart komme. En to år gammel jente, med nummer 33.

Line Buer – Le Thi Thanh Hien – er min kusine. Fra vi var små har vi møttes av og til på ferier og fester, som i alle familier.

Hun bodde først i Os, fra 12-års alderen i Fevik utenfor Grimstad, i hjem preget av raushet, farger og kreativitet. Vi er en stor familie, og alle visste at hun var adoptert fra Vietnam. Bortsett fra det, var hun bare kusine Line, en del av familien som oss andre.

Hun var så nydelig og velskapt

Eller var det egentlig sånn? Da hun var et lite barn i den norske tryggheten, hendte det ting som minnet om en altfor voldsom start på livet. Men i familien ble det snakket lite om bakgrunnen hennes.

ENDELIG: Et av de første bildene av Line etter at hun kom til Bergen.

PRIVAT
KUSINER: Line og artikkelforfatter Liz Buer på jernbanestasjonen i Bergen.
PRIVAT

- Jeg hadde denne driften til å være norsk som overskygget den andre delen av meg - den som kommer frem nå, forteller Line. 45 år gammel strever hun med å integrere det vietnamesiske i seg.

VIETNAMBARNA har en særegen plass i norsk adopsjonshistorie. De ble fløyet hit i årene 1968–1975. Alle var krigsskadet – fysisk, psykisk eller begge deler.

«Vietnambarna utgjør en spesiell gruppe, og gir et bilde på hvordan sterkt traumatiserte og skadede barn mestrer en ny livssituasjon», skriver Barbro Sætersdal og Monica Dalen i boken «Hvem er jeg?», som handler om adopsjon og identitet. Også foreldrene til vietnambarna var spesielle. Ofte hadde de biologiske barn, og alle var sterkt påvirket av TV-reportasjene fra Vietnamkrigen. De var ressurssterke idealister som ville hjelpe barn i nød. Senere har motivasjonen for å adoptere som oftest vært biologisk barnløshet.

Lines foreldre, Erik og Titti Buer, hadde tre barn fra før av da bildene fra Vietnamkrigen, av barn som ble bombet med napalm, kom inn i stuen.

- Tårene bare trillet. Jeg tenkte: «Om vi bare kunne redde ett av disse barna», sier Titti Buer. Hun sitter i hagen i Fevik sammen med Erik, min onkel. Etter alle årene på Sørlandet snakker hun fortsatt klingende bergensk. For 45 år siden kom hun over en notis i avisen der det sto at norske foreldre ville adoptere barn fra Vietnam gjennom Komiteen for Sydøst-Asia. Det var muligheten de hadde ventet på.

STEMNINGEN den 20. oktober 1968 i Høyres Hus i Oslo var elektrisk. Foreldrepar var spente, nervøse og engstelige.

Hva ventet dem? Hvordan skulle dette gå? 70 adopsjoner var planlagt med det chartrede flyet fra SAS og Thai International. Setene var fjernet og erstattet med babybager. Barna var ledsaget av nonner fra barnehjemmet og lotter fra Norge. Som et lite tog kom de inn gjennom dørene, én etter én, babybager med numre på. Det var helt stille. Ingen gråt. 68 barn, 69 barn. Hvor var nummer 70? Flyet hadde måttet mellomlande i Zürich, fordi ett av barna var for sykt til å fortsette. Siden fikk de høre at det døde.

Bag nummer 33 var tom. Titti og Erik Buer lette; hvor var deres barn? En to år gammel jente?

Jeg har vært for 
opptatt av å være norsk

Barn 33 ble båret rundt av en ledsager. En bitte liten baby, hun kunne ikke være to år. Titti fikk barnet i armene sine.

- Det var fantastisk. Hun var så nydelig og velskapt.

Bleier, flasker og melkeerstatning måtte skaffes, raskt. Deretter bar det hjem med fly til Flesland hvor resten av familien ventet på det nye familiemedlemmet. Storebror Bård, som hadde bursdag, fikk en lillesøster i presang. Og en fotball.

BLID, GLAD og flink til det meste. I oppveksten tenkte Line lite på bakgrunnen sin. Til sin norske familie hadde hun et nært forhold, hun følte seg norsk, hadde norske venner, ble ikke mobbet for utseendet sitt.

Hun fikk en god jobb i shippingnæringen, giftet seg og fikk egne barn, Nadia og Nikolai. Begge har arvet vietnamesiske trekk fra moren.

- Men i 1997, da Nadia var fem-seks år, kom spørsmålet: «Hvorfor ser vi sånn ut? Hvor kommer du fra, mamma?» Jeg kunne ikke svare. Så tenkte jeg: De bør få et ordentlig svar.

Dermed begynte Line å undersøke forholdene rundt adopsjonen. Hun fant ut at operasjonen den gangen var nokså halsbrekkende og ikke helt godkjent av norske myndigheter. Men det skjedde noe annet også, noe personlig.

- Når du i godt voksen alder ser deg i speilet på ordentlig, og erkjenner at du ikke er norsk, men født i Vietnam, skjer det en aha-opplevelse. Jeg gikk inn i en prosess, som jeg fortsatt holder på med. Jeg øver meg på å si: «Jeg heter Line, jeg er adoptert og jeg kommer fra Vietnam.» Det var det jeg burde sagt til Nadia. At Titti og Erik adopterte meg fra Vietnam, sier Line.

STATSBORGER: Hun kom fra Vietnam i 1968, men med en annen jentes pass. Statsborgerskap fikk ikke Maria Le Thi Thanh Hien før i 1972. Maria var det katolske navnet hun fikk ved dåp på barnehjemmet i Bien Hoa.
PRIVAT

Nadia slo seg til ro med svaret hun etter hvert fikk. Hun ble lovet at de en dag skulle reise og se forfedrenes land.

For Line var det ikke like enkelt. Hun begynte å bale med grunnleggende spørsmål om sin identitet.

- Frem til jeg var 20, ville jeg ikke høre om Vietnam. «Jeg er norsk, hvorfor skal jeg høre om Vietnam?»

- Men du så deg vel i speilet også da?

- Jo, og jeg tenkte på det i blaff. Men jeg tenkte at jeg kommer fra Bergen, er oppvokst i Bergen. Det var en grei måte å beskytte meg selv på, sier Line.

Hun sitter ved spisebordet hjemme på Tromøy utenfor Arendal. Her lever hun med gulrotbonden Øystein Fredriksen. Papirer, brev og bilder flyter over bordflaten, de forteller bruddstykker om hvem hun er.

Et pass, flere brev, en dåpsattest fra Vietnam, som viser at hun ble katolsk døpt og er født 6. august 1968. Et brev fra justisdepartementet som viser at hun ble norsk statsborger først i 1974.

Line var 30 år da hun begynte å nøste i livet sitt.

- Det er vanskelig og tidkrevende å finne ut av dette. Skal jeg ha en identitet som vietnamesisk i forhold til mine barn? Hvordan skal jeg finne min identitet? Det er veldig vanskelig for andre å forstå hva jeg sliter med. For mine foreldre var det greit: jeg var to måneder da jeg kom og det var krig i landet. De var min familie. Likevel har de alltid sagt at jeg en dag skulle reise tilbake til Vietnam.

I 2009 var hun nede i en bølgedal. Hun fikk kontakt med psykologspesialist Joachim Haarklou som særlig behandler adopterte og deres problematikk.

- Han hadde egentlig ikke tid til å ta imot meg, men gjorde det likevel, fordi jeg var så gammel. Han syntes jeg var et interessant tilfelle, sier Line med en latter.

Jeg har vanskelig for 
å stole på folk

- Han satte ord på ting for meg: Identitet, tilhørighet, benektelse. Jeg har vært for opptatt av å være norsk. Han ville jeg skulle se meg i speilet. Det ble slitsomme tankeprosesser. Det er ikke alltid man kan kontrollere tankene sine.

- Hva slags tanker?

PRIVATPASSET: Som nesten nyfødt baby reiste Line Buer på passet og billetten til Nguyen Thi Kim Loan, en klart eldre jente. Selv var hun merket med nummer 33 og Buer.
HÅVARD BJELLAND

- For eksempel at jeg alltid må være så flink. Jeg øver meg på ikke å være flink. Psykologen sier: «Hvorfor må du være så flink?» Det gjenspeiler noe i meg, at jeg må fortjene å være her i Norge. Og at jeg er i hennes sted, sier hun og tar frem et vietnamesisk pass.

DET FANTES nemlig en annen jente.

«PS. Deres barn måtte dessverre skiftes ut i 11. time pga. fare for underutviklet mental tilstand! Passet er imidlertid det gamle, og alle opplysninger + bildet er derfor gale. Vi fikk imidlertid «lurt ut» Deres barn på dette passet likevel. Det spiller ingen rolle, for barnet vil få nytt norsk pass så snart adopsjonspapirene er i orden!

Til Deres orientering. Deres T. Jelstad.»

Budskapet kom i brev fra komiteen for Sydøst-Asia, en måned etter at barneflyet fra Vietnam landet i Norge. Nguyen Thi Kim Loan, het jenten Titti og Erik Buer skulle hatt med seg hjem til Bergen. Hun skal ha blitt født 13. januar 1968, og var altså ikke to år, som de hadde fått beskjed om. I siste liten ble hun holdt tilbake og de sendte nesten nyfødte Le Thi Thanh Hien i stedet.

Ingen vet hvordan det er gått med Nguyen Thi Kim Loan. Men passet hennes fulgte med Line til Norge, det konkrete beviset for at en annen kunne hatt Lines plass, kunne ha vokst opp på Søfteland i Os, og flyttet til Fevik som 12-åring.

BARNEHJEMMET: I julen 2012 reiste Line Buer og en stor del av familien hennes til barnehjemmet i Bien Hoa, der hun var 45 år tidligere, under Vietnamkrigen. Her står familien Buer på bakerste rad med barna som bor der i dag, og to ansatte.
PRIVAT

En liten jente, litt guttaktig, ser på oss fra passbildet. Hun ser ikke ut som en liten baby, mer som en ett–toåring, selv om fødselsdatoen forteller noe annet. Det sier noe om forholdene i Vietnam på den tiden. Man visste vel ikke alltid når barna var født. Hvordan gikk det med Nguyen Thi Kim Loan? Ingen vet. Line fikk passet hennes, og et nytt liv i Norge.

JULEN 2012 var det tid for å oppfylle løftet. Line skulle ta med barna, Nadia og Nikolai, tilbake til forfedrenes land. Men ikke bare dem. Store deler av familien ble med: Mannen Øystein, foreldrene Titti og Erik, søsteren Gry med ektemann og barn og flere tantebarn.

- Det var heftig. Vi ble 12 som reiste, sier Line.

Hva slags tur skulle det bli? Julefeiring? Opplevelsesferie? Eller en tur for å grave i Lines røtter?

- Jeg trodde jeg var så forberedt på å ta den turen, at jeg hadde bagasjen i orden. Men det skjedde noe med meg der nede, og det skjedde noe da jeg kom hjem.

Det ble slett ikke enkelt for Line, midt i den store familien og midt i alle de flotte opplevelsene, å komme tilbake til landet der hun var blitt forlatt, og siden flyttet fra. Inntrykkene var mange. Vietnam er et vakkert land, men fattig. Folk må klare seg selv, det finnes ingen velferd, man sørger for seg selv og familiene sine.

- Jeg følte et savn da jeg kom. Jeg følte at dette er mitt land og mitt folk. Jeg følte sorg, savn og sinne. Det ble veldig ensomt, som et tomt rom langt inne i sjelen. I Ho Chi Minh (tidligere Saigon, journ.anm.) var jeg ikke en fremmed. Der var jeg som en av dem.

De fant frem til barnehjemmet der hun bodde den første tiden. I dag er det hjem for barn «fra vanskelige familiesituasjoner». De korte, flate jernsengene sto der fortsatt, med bastmatter. Hun møtte vennlige nonner og tillitsfulle barn.

- Det var en veldig ro der. En jente holdt seg fast i meg. Jeg ville bare ta henne med hjem, sier Line med et smil.

Likevel er hun kommet i tvil om adopsjon er en riktig ting å gjøre.

- I en ideell verden synes jeg det er galt å flytte barn fra den ene siden av kloden til den andre. På den annen side er det fint at det finnes familier som vil gi et hjem til barn som trenger det. Om jeg selv ikke kunne fått barn måtte jeg tenkt nøye gjennom om jeg ville adoptere i stedet. Kanskje vi burde tenke annerledes. Kanskje målet burde være å hjelpe barn der de er, heller enn å adoptere dem, det har med tilhørighet å gjøre.

HUN SIER IKKE det fordi hun har endret følelser for familien sin i Norge. Mamma er mamma og pappa er pappa, og besteforeldre til barna hennes. Men hun har kjent hva det vil si å bli usikker på sin identitet.

Etter at hun kom hjem fra Vietnam ble hun deprimert og fikk søvnproblemer. Psykologen kalte det en posttraumatisk stressreaksjon etter turen. Line vet ikke sikkert om det også kan ha å gjøre med de første levemånedene sine i Vietnam, da hun må ha vært utsatt for traumatiske inntrykk.

- I alderen 0–2 år trenger man en mor og trygg omsorgsperson. Det å sanse og føle utrygghet, uten å ha det kognitive på plass, kan sette dype spor. Jeg tror det har skjedd med meg. Jeg har også tilknytningsproblemer – jeg har vanskelig for å stole på folk. Men det er blitt bedre, sier Line, og det får meg til å tenke på noe.

For nå husker jeg at det var noe annet med min kusine, at hun var litt reservert. Jeg husker små ting, som da vi to skulle skrelle poteter sammen til hele familien alene på kjøkkenet, en sommer på Mjølfjell. Hun skrelte så sakte, mindre enn meg som hun var, og snakket så lite. Så liksom ikke på meg. Hun er ikke sånn nå. Line er åpen og nær, ikke unnvikende.

Hun forteller om en hendelse på familiens hytte i Sandefjord som er blitt fortalt henne. Hun var to år da det kom et jagerfly i lav høyde over området. Hun begynte å skrike og løp av gårde, kastet seg over en blomsterkasse for å komme i sikkerhet.

Jeg husker også historiene om Line, hvordan hun sov da hun var liten. Aldri i sengen sin. Hun kom krypende og la seg under et bord i stuen med suttekluten sin og sovnet der, i nærheten av de voksne. Hun fikk lov til det, familien forsto at det kom fra en dyp utrygghet.

Da hun kom til Bergen med sine nye foreldre i 1968, ble hun lagt inn på Haukeland sykehus. 15–20 av vietnambarna havnet på Vestlandet, og de fleste var alvorlig syke. Line hadde kraftig ørebetennelse, som den gangen ikke kunne behandles med antibiotika. Andre barn lå på sykehuset med store fysiske skader og måtte trenes opp igjen. Noen lå i sengen og kastet hodet frem og tilbake, frem og tilbake. Mange av barna som var flere år gamle måtte bæres og stelles som babyer av adoptivforeldrene sine i lang tid etterpå. Som om de måtte startes på ny.

Lille Line,  den aller minste, var så vakker at personalet kalte henne «Sirikit», etter den thailandske dronningen. Titti tok bussen til Haukeland hver dag. Bilen hadde de solgt, for å ha råd til alle utgiftene.

- I den første tiden var det ingen gjenkjennelse når jeg kom. Men så, etter 14 dager, smilte hun. Hun smilte, og jeg gråt. Da tenkte jeg: «Nå er Line klar for å reise hjem», forteller Titti.

Og i dag, 45 år etter, er Line, Le Thi Thanh Hien, på en ny hjemreise, til rommet inni seg der Vietnam finnes.

BRA LIV: De fleste som kom fra Vietnam under krigen har klart seg bra i Norge, og Line Buer har mann, barn, flott hus, gode venner og en stor familie som er glad i henne. Men det vietnamesiske fikk aldri plass hos henne, før nå.