Foreldre for barn i krise

- Vi fikk oss et par sjokkopplevelser i starten. Vi trodde ikke det fantes så små barn med så store psykiske og fysiske skader i vår egen by, sier Laila Kjeseth. Hjemmet til familien Kjeseth var et av de første krisehjemmene, såkalte beredskapshjem, som ble opprettet i bergensområdet i 1988.

Hør Laila fortelle om den første tiden som beredskapshjem i multimediafortellingen øverst i artikkelen.

Et hjem for barn i krise
Et beredskapshjem er et fosterhjem som tar imot barn mellom 0-12 år på kort varsel, som regel fordi barnet blir vurdert til å være i en akutt faresituasjon i eget hjem.

Laila og Svein tok imot mellom 30 og 40 barn i de nærmere 18 årene de var beredskapshjem. Det yngste barnet hentet de på Kvinneklinikken, det eldste var 18 år.

Et opphold i et beredskapshjem er midlertidig. Intensjonen er at barnet, etter kort tid, skal tilbake til foreldrene, eller videre i fosterhjem. Barna som kom til familien Kjeseth ble værende i alt fra et døgn til noen måneder før de flyttet videre, enkelte ble værende lenger.

- Helt merkelig
Tonje kom til familien da hun var 10 år. I utgangspunktet skulle hun bli i tre måneder, men ble værende i to år. Hun glemmer aldri den dagen moren kom hjem og sa hun skulle flytte.

- Mamma sa jeg skulle flytte, få en storebror og en katt, om jeg ikke hadde lyst til det? Det hadde jeg selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle jeg bo et annet sted? Det var helt merkelig, forteller hun,

Hør Tonje fortelle om hvordan det var å bo hos Laila og Svein i multimediafortellingen øverst i artikkelen.

En jobb for hele familien
I en bedredskapsfamilie lønnes en av de voksne for å være hjemmeværende. Når familien har ledig plass må de kunne ta imot et barn på kort tid, døgnet rundt. Familien Kjeseth måtte ofte ta imot barn som kom med barnevernsvakten midt på natten.

- Det er en stor jobb for hele familien. De voksne må ha evne til å ta barnas perspektiv, og egne barn må være robuste nok til å tåle å dele foreldrene med stadig nye barn som krever mye oppmerksomhet, sier Mildred Hjelmås. Hun er avdelingsleder for Bergen akuttsenter barn, avdeling beredskapshjem, og ansvarlig for oppfølging av beredskapshjemmene.

Måtte dele mamma og pappa
Trond Kjeseth var fem år da familien ble beredskapshjem.

- Jeg husker jeg gledet meg første gangen noen skulle flytte inn til oss, men det var ikke alltid like kjekt, forteller han.

Hør Trond fortelle om hvordan det var å dele moren og faren med andre barn i multimediafortellingen øverst i artikkelen.

- Kan hvem som helst bli en beredskapsfamilie?

- I prinsippet ja, sier Mildred Hjelmås. Vi stiller ingen formelle krav til utdanning, men familiene må ha trygge og stabile rammer rundt seg, et godt fang og et stort hjerte. De må også være villig til å motta veiledning og gjennomføre et kurs- og kompetanseprogram. Det er spesielt viktig for disse barna at de kommer i en trygg omsorgssituasjon, og får hjelp til å knytte seg til stabile og trygge voksne. Det kan høres ut som et paradoks at de først skal knytte seg til en familie og så knytte seg til ny familie, men hvis barnet først klarer å få tillitt til voksne, klarer de lettere å knytte seg til eventuelt nye omsorgspersoner senere i livet.

Les i BTMagasinet i dag

Til enhver tid er det mellom 70 og 90 barn i bergensområdet som venter på å få vite hvor de skal bo. Connie (17) skal snart til sin femte familie. Hittil har hun hatt elleve fostersøsken, åtte foreldre og bodd i tre kommuner. Les Connies historie i BTMagasinet i dag, lørdag 9. januar.