• - Jeg forbanner Jägermeister

    Espen Dale forteller om festen som endret livet hans.

    VIDEO: bt tv

Festen som endret alt for Espen

Hjemme på Askøy venter en bekymret pappa. Sønnen har dratt på fest. Et vitne ser Espen Dale (18) gå på utsiden av hotellbygget, 14 meter over bakken.

Natt til søndag 15. februar 2009. Vitnet har akkurat lagt seg, i det han hører et vindu knuse. Vitnet har utsikt mot bakgården til Thon Hotell Rosenkrantz i Bergen sentrum, og ser en person gå på utsiden av byggets 5. etasje.

Personen er Espen Dale. Han befinner seg mellom en ventilasjonssjakt og veggen til bygget. Han sliter med å komme forbi. Fra 5. etasje er det cirka 14 meter ned til bakken. Like etter at Espen kommer forbi sjakten, ser vitnet ham falle.

Gladgutten

Noen timer tidligere, lørdag ettermiddag. Espen Dale sitter hjemme på Askøy med noen venner, de skal av gårde på vorspiel for å feire en kompis som fyller 20 år. Pappa Tore kommer hjem og kjefter litt på sønnen, fordi han ikke har ryddet og pantet flasker.

Vet du hva som har skjedd med Espen? Han ligger i koma

Espen er en gladgutt med en stor vennekrets. Som mange 18-åringer elsker han fart og spenning. Fotball er hobbyen og musikk lidenskapen. Han har deltatt i Ungdommens Kulturmønstring og spiller i band.

Espens voksendrøm er å bli ingeniør, og drive eget byggmesterfirma. Om få måneder er han ferdig på tømrerlinjen ved Askøy videregående skole. Om en uke skal han ta lappen. Som for mange gutter på hans alder er livet som en lek, lørdagen en stor fest. I noen timer til.

LAM VENSTRESIDE: Espens venstreside er lammet, han må trene opp førlighet, trene og myke opp.

FOTO: JAN M. LILLEBØ

Etter vorspielet er Espen på vei til byen. Han og barndomsvennen Elise Mulelid Rondestveit sitter i samme bil. Det er hennes bror som kjører.

Glade i hverandre

Elise merker at Espen er full, og spør om de ikke skal stoppe hjemme hos henne og se en film, i stedet for å dra til byen. Men Espen vil ikke det, for kompisen har jo bursdag. Elise tar fra ham flasken og heller innholdet ut vinduet. Han blir litt sint, men det går raskt over. Espen og Elise har vokst opp i samme nabolag, de har kjent hverandre siden de gikk i barnehagen og snakker om hvor gode venner de er, og at de er glade i hverandre.

I byen har vorspielkameratene gått på et utested der Espen ikke er gammel nok til å slippe inn. Han er trolig også for full til å komme inn noe sted. Elise tar ham med på en luftetur på Torgallmenningen, kjøper hotdog til ham. Den våte snøen laver ned.

Espen har bare en hettegenser på seg. De går mot Exodus, der Elise har avtale om å treffe noen andre venner. Men Espen kommer ikke inn på Exodus, egentlig vil han ikke inn heller, sier han. Elise synes de kan gå hjem, men Espen gir seg ikke: Hun skal ha det gøy, selv om ikke han kan bli med. Elise tar vare på mobiltelefonen hans, som han mistet i snøen. Han har glemt pinkoden også.

Bekymret for sønnen

- Greit, jeg går inn, men jeg kommer ut igjen om fem–ti minutter og ser etter deg, sier Elise. Er han gått, regner hun med at han har møtt andre venner han håpet å finne på byen.

- Hvis ikke, drar vi hjem, sier hun.

Samtidig hjemme på Askøy. Pappa Tore er småbekymret for sønnen. Han tenker et øyeblikk på om han skal kjøre etter gutten til byen, men slår det fort fra seg. Espen er jo 18 år nå. Pappaen steiker biff til sønnen og sender ham en tekstmelding før midnatt. Det gnager ham at han brukte litt kjeft.

- Jeg har laget den biffen til deg! Den står klar i kjøleskapet, skriver pappaen. I meldingen spør han når sønnen kommer hjem.

Et par timer senere får han en telefon. Det er politiet. Beskjeden er at Espen har vært utsatt for en fallulykke, og tilstanden er alvorlig. Tore hiver seg i bilen og kjører fra Askøy til byen.

Elises skyldfølelse

Elise tar nattbussen. Espen hadde ikke vært å se i det hun kom ut fra Exodus. I syvtiden vekkes hun av en telefon fra en kompis.

- Vet du hva som har skjedd med Espen? Han ligger i koma, forteller han.

Elise føler skyld, og tenker at hun aldri skulle gått fra ham. Hun sitter hjemme i sofaen og gjentar: «Vi må kjøpe blomster, vi må kjøpe blomster».

Han landet på en moped som sto parkert i bakgården. Mopedens bagasjeboks var knust. Sammenstøtet hadde vært så sterkt at biler som sto i nærheten hadde fått skader.

I politiets utrykningsrapport står det: «Klokken 01.41 fikk vi melding fra operasjonssentralen om at en person hadde falt i bakken fra 5. etasje på Thon Hotell Rosenkrantz (...) ambulansepersonalet jobbet med vedkommende på stedet. Han skulle være i live, men hardt skadet. Personen ble fraktet vekk av ambulansen kort tid etter. Det snødde da vi ankom stedet, og det var ca. null grader.»

Hvorfor gjorde Espen denne livsfarlige manøveren? Hva skulle han på hotellet? Rusmiddelundersøkelsen viste en promille på 2,4.

Reddet av moped

I politirapporten står det ikke noe om hvordan Espen kom seg til 5. etasje. Men via et vindu tok han seg inn på et rom, ifølge rapporten. Han havnet i håndgemeng med gjesten, som han ikke kjente. Gjesten hentet resepsjonisten. Da de kom tilbake til rommet, hørtes knuselyder fra badet. Gjennom vinduet så resepsjonisten Espen stå på gesimsen. Hun gikk ned i resepsjonen, hentet hjelp og ringte politiet. Da hun igjen vendte tilbake til rommet og kikket ut vinduet, lå en person på bakken.

Hei, legene har vært her. De sa at de og vi måtte holde motet oppe. De skulle gjøre alt de kunne gjøre for Espen. Han sa at det så bedre ut enn ventet. Men det er jo kritisk likevel. Må si at det var god melding. Og takk for at det finnes gode hjernekirurger, tror også at det finnes engler, de må ha vært med han under fallet.

Mopeden kan ha reddet Espen. Men det er kritisk der han ligger på Haukeland. I et pårørenderom på intensivavdelingen sitter pappa Tore midt på natten og venter på beskjed fra legene.

På sykehuset forteller de at heldigvis er Ruby Mahesparan på vakt, hun er en dyktig nevrokirurg, sies det. Espens mor, Anne Grete, og onkelen er på et familiebesøk i Steinkjer. Tore må vite om sønnen overlever før han ringer dem. Han tillater seg ikke å tenke på at gutten hans kan dø.

Først neste morgen ringer han. Espen er operert, men det er fortsatt kritisk. Sønnen har hatt blødning i hodet, blødningen ble fjernet under operasjon. En del av beinet på høyre side av hodet er fjernet for å gi hjernen mer plass. Hodeskaden kan føre til hevelse i hjernen.

Kritisk

En ny hjerneblødningoppdages på venstresiden neste dag. Det bærer rett på operasjonsbordet på intensivavdelingen igjen. Espens nærmeste er nå samlet i det ti kvadratmeter store pårørenderommet i åtte timer. Det er lange timer, tøft å holde motet oppe, uten å vite. Så kommer nevrokirurgen Christian Helland og to kolleger inn døren. Pappa Tore synes legene virker oppglødd, det ser ut som de har gjort noe stort. Det er, etter omstendighetene, gode nyheter. I detalj får familien informasjon om hva operasjonsteamet har gjort.

Det er kritisk, også de første dagene etter denne operasjonen. Pappa Tore rapporterer på tekstmelding til Espens onkel i Stavanger:

«Hei, legene har vært her. De sa at de og vi måtte holde motet oppe. De skulle gjøre alt de kunne gjøre for Espen. Han sa at det så bedre ut enn ventet. Men det er jo kritisk likevel. Må si at det var god melding. Og takk for at det finnes gode hjernekirurger, tror også at det finnes engler, de må ha vært med han under fallet.»

To uker etter operasjonen,mens han ligger på nevrokirurgisk avdeling på Haukeland, kommer tegn på at Espen vinner krefter. På oppfordring kniper og slipper han hånden til en sykepleier. Han overføres etter hvert til rehabiliteringsavdelingen på Nordås.

Gråt av glede

Men kroppen er kraftig svekket etter hodeskadene, det gir tilbakeslag, og han blir rammet av alvorlige infeksjoner. Etter at han er overført til rehabiliteringssenteret på Nordås, må han derfor legges inn på nevrokirurgisk på Haukeland igjen. Dette skjer flere ganger, og på et tidspunkt er både familie og leger bekymret for hvordan det vil gå.

«Nei!» skriver Espen på et ark 33 dager etter fallet, som svar på et spørsmål om han har det vondt.

FOTO: Jan M. Lillebø

 

«Vi var målløse og gråt av glede», skriver familien i dagboken etter Espens respons. Han er klar til å kjempe seg tilbake. Han tilbringer 15 og en halv måned på Haukeland Universitetssykehus, mesteparten av tiden på Nordås. 28. mai 2010 flytter han hjem til foreldrene på Askøy. Men hvordan blir livet for Espen nå?

Ironman

Det er februar 2012. Tre år siden festen og fallet. Espen er tilbake på rehabiliteringssenteret på Nordås. Han ber oss kjenne på bicepsen, tøyser og ler. Han er fortsatt en glad gutt. Men Espen har også noe alvorlig på hjertet, som han gjentar hver gang vi møtes.

- Jägermeister og Battery ødela livet mitt, sier Espen.

Etter ulykken tok det åtte måneder før Espen klarte å bruke stemmen igjen. Han sliter fortsatt med å prate tydelig, ord krøller seg, setninger slukes, spesielt når konsentrasjonen svikter, eller snusen og tyggisen tar plass.

FOTO: JAN M. LILLEBØ

FREMSKRITT: På tre år har Espen gjort store fremskritt. Pågangsmotet er stort, og på rehabiliteringssenteret på Nordås har han fått svært god oppfølging.

FOTO: JAN M. LILLEBØ

Pannelappene ble hardest rammet hos Espen, den delen av hjernen som styrer vår personlighet, blant annet følelser og hemninger. Han ble også blind på venstre øye og fikk lammelser på kroppens venstre side. Men i fjor høst parkerte han rullestolen for godt. Nå trener han opp førligheten på venstresiden, spesielt i armen og hånden. Han gjør knipeøvelser, trener balanse og styrke. Pågangsmotet imponerer pleiere, fysioterapeuter og leger. Selv kaller Espen seg «Ironman».

Gjensynsgledener uhemmet, Espen håndhilser mange ganger når vi kommer på besøk. Det er mars, en drøy måned siden vi traff ham første gang. Espen viser oss rundt i underetasjen, det er hans boltreplass i barndomshjemmet på Askøy. Trappeheisen bruker han ikke lenger, sykehussengen skal snart byttes ut. På veggen henger en United-plakat, oppetter veggen står en gitar. Han setter seg foran PC-en og synger med:

«... where do we go when we die? What lies beyond, and what lay before? Is anything certain in life?» Låten heter «The spirit carries on». Dream Theater er favorittgruppen, forteller han. Espen spretter opp. Inne på et rom står pianoet. Han lærte å spille da han var fem. Espen viser at kunsten sitter i de fingrene som virker.

Gitardrømmen

- Se her, sier pappa Tore. Espen har vært på Hemsedal siden vi traff ham sist. Der sto han på ski, fra toppen på egen hånd. På en mobiltelefon får vi se en filmsnutt fra skibakken.

- Og hvis jeg klarer å spille gitar igjen med venstrehånden, skal pappa kjøpe en signaturgitar til meg til 17.000 kroner!

- Da må du trene, Espen. Øve, bevege hånden, bite i deg smerte, sier pappa Tore.

Jeg har verdens beste pappa

Musikk og fotball var hobbyene. Han var en balansekunstner på enhjulssykkel.

- For å si det veldig enkelt. Søsteren var rolig, Espen stikk motsatt. Helt fra han var baby var han mer krevende, sier pappa.

BAND: Espen var også med i bandet «Inzane». Her fra en artikkel i lokalavisen i 2007. Espen er nummer tre venstre av i bakerste rad. Musikken var og er en viktig del av hans liv.

FOTO: FAKSIMILE

Espen legger hånden på farens skulder.

- Å, ja, takk skal du ha da, pappa, takk, sier han med et smil.

- Du er grei og full av humør, Espen, sier pappa. Sønnen er blitt veldig emosjonell, han finnes ikke sint, påpeker han.

- Jeg har verdens beste pappa, sier Espen.

Forbanner spriten

Foreldrene tenker fortsatt på natten da ulykken skjedde.

- Sprit i store mengder, det er det som er farlig, det går rett til hodet. Espen er veldig tydelig på at det ødela for ham, sier pappa Tore.

Hvem som kjøpte sprit til sønnen, vet han ikke. Dersom ungdommer vil ha tak i sprit, klarer de det.

- Jeg tenker ennå på om jeg skulle hentet ham i byen, men han var jo i 20-årsdag ... og du får litt dårlig samvittighet når du kjefter litt. Så jeg prøvde å lokke med biffretten og sendte melding. Vi fant forresten ut i ettertid at han hadde prøvd å svare på meldingen. Han klarte ikke sende. I meldingen takket han for maten og sa han ville komme hjem, som de andre ...

Espen huskeringenting fra kvelden og ulykken. Men han vet han drakk Jägermeister, blandet med Battery, for å nøytralisere den sterke smaken. Av en eller annen grunn skulle han inn på Thon Hotel Rosenkrantz. Kanskje gikk han opp rømningstrappen i bakgården?

- Hva skulle du på det rommet og på gesimsen, Espen? spør pappa Tore. Uten å få svar. Det er en gåte, det var som om Espen falt inn i et svart hull. Tore lurer på om Espens balanseferdigheter, i kombinasjon med alkoholen, gjorde ham overmodig.

- Mange gutter på hans alder føler seg udødelige også, sier Tore og tenker på ulykkesstatistikk fra trafikken.

FOTO: Jan M. Lillebø

LAM VENSTRESIDE: Espens venstreside er lammet, han må trene opp førlighet, trene og myke opp. Her får en han hjelp av en av sine fem assistenter, Kim André Bjørnstad, hjemme på gutterommet på Askøy.

FOTO: JAN M. LILLEBØ

 

Den farlige alderen

- Det jeg og Anne Grete hadde begynt å engste oss for, var kjøring. Du skulle jo snart ta lappen. 18 år. Det er den farlige alderen. Ut og feste. Mange har sagt det til oss, at det som hendte med Espen er foreldres største mareritt. Det kan hende alle, sier Tore. De har sine tunge stunder, Espens foreldre – selv om de klarer å se fremover.

- Det er terapi for oss å stå på mest mulig for ham, sier pappa Tore.

Fem assistenter følger Espen på skift. De er med Espen hjemme og på skolen, på trening og fritidsaktiviteter. Ved huset står en Volvo V60, som assistentene kjører for ham. Bilen er kjøpt med delvis støtte fra Nav. Til sommeren skal han også på ferietur til USA, New York og Florida, sammen med assistentene sine. Festen og fylla ødela det livet han hadde, knuste drømmer, men likevel hadde Espen flaks. Det vet han. Evnen til å tenke positivt er ikke borte.

Du er kanskje det modigste mennesket vi har møtt. Lite kan stoppe deg ... når vi spør hvem som vil et eller annet, er du ofte den første som melder deg. Du vil så mye. Ikke gi opp. Vi har så mye å lære av deg

- Jeg føler meg jævlig heldig. Fremtiden vet jeg ikke noe om. Men jeg skal bli så frisk jeg kan, sier han.

- Hva må du trene på da? spør pappa.

- Med munnen min, sier han.

- Tale, ja. Artikulasjon. Oppmerksomheten din, konsentrasjonen din. Du blir så lett forstyrret, sier pappa.

- Ja, jeg blir lett distrahert av musikk og damer. Det jeg liker best, sier Espen.

- Du er kommet utrolig langt, sier pappa. På et tidspunkt, da Espen var svært redusert i tiden etter ulykken, fryktet han at Espen skulle bli sittende i rullestol.

- Instinktivt begynte jeg å trene styrke hjemme, ta armhevninger. Jeg så for meg at jeg måtte bære ham, forteller Tore.

- Verdens beste skole

Sønnen monterte persiennene på rommet sitt selv da han var ti år gammel. De praktiske evnene, evnene til å løse problemer, er redusert. Hukommelsen er bemerkelsesverdig god. Men ingeniør blir nok ikke Espen med det første.

- Målet er at Espen en dag skal klare seg selv, i eget hus. Selv om han ikke får hundre prosent kapasitet, er håpet at han blir i stand til å ha en jobb, sier pappa.

Det er jævlig lett, men jeg ligner på Forrest Gump

- Jeg går på verdens beste skole nå, sier Espen.

«VERDENS BESTE»: - Du er verdens beste, sier Espen til pappa Tore Dale. Espen kom aldri hjem den lørdagsnatten for tre år siden. Pappa hadde steikt biff og puttet den i kjøleskapet til sønnen skulle komme hjem fra fest. Så ringte politiet...

FOTO: JAN M. LILLEBØ

Espen og medelevenepå Steinerskolen på Skjold lukker øynene og lytter: «... born again, born again, one day I know I'll feel strong again ...» Læreren spiller en Michael Kiwanuka-låt og spør etterpå hva elevene så for seg og tenkte på. Espen rekker opp hånden.

- Jeg ser for meg en scene med Forrest Gump, mens han sitter og spiser, sier Espen. Fordypningsoppgaven hans på 2. trinnet er å lage en pianokrakk, sammen med assistenten Fredrik Breivik. Espen får øvd opp venstrehånden når han pusser på krakken. Sosialt betyr skolen mye for Espen, og han får medelever til å reflektere over hvor skjørt livet kan være.

- Espen har hatt en fantastisk utvikling etter at han begynte her. Første gang jeg så ham, for et par år siden, satt han i rullestol, sier lærer Willy Winther. Da Espen hadde fullført første trinn på skolen, fikk han en hilsen fra lærerne:

«Du er kanskje det modigste mennesket vi har møtt. Lite kan stoppe deg ... når vi spør hvem som vil et eller annet, er du ofte den første som melder deg. Du vil så mye. Ikke gi opp. Vi har så mye å lære av deg.»

Timeplanen er tett denne dagen. Etter skolelunsjen drar Espen og pappa Tore til hjelpemiddelsentralen, der han skal teste støttehjul til sykkel. "Det er jævlig lett, men jeg ligner på Forrest Gump", sier Espen om syklingen. Så bærer det til Haukeland Universitetssykehus, der vi har avtalt å treffe en av legene som reddet ham.

- Du reddet livet mitt

Venterommet på intensivavdelingen. «Går du gjennom en krise? Ta kontakt med sykehusprestene», forteller brosjyren på bordet. Ved siden av ligger en salmebok. Det var her Espens foreldre satt i åtte timer og ventet. Rommet er ti kvadratmeter. I hjørnet står en aluminiumsvask.

REDNINGSMANN: - Du reddet livet mitt, sier Espen til nevrokirurg Christian Helland på Haukeland Universitetssykehus. Overlegen skryter av Espens innsats for å kjempe seg tilbake. Espen sto på ski fra toppen av bakken i Hemsedal i vinter. – Det hadde jeg aldri trodd han skulle klare, sier legen.

FOTO: JAN M. LILLEBØ

- Jeg får frysninger når jeg tenker tilbake ventetiden her. Jeg rettet på duken og måtte skylle ned skummet i vasken, ellers ville ikke Espen overleve. Det var tvangshandlinger, forteller pappa Tore.

Nevrokirurg Christian Helland kommer rett fra en operasjon. Espen reiser seg. Hiver seg rundt halsen hans.

- Du reddet livet mitt, sier han.

- Dere var heldige som fikk operere den geniale hjernen min! Når får jeg den nye «hjelmen» min? spør Espen.

- Klarer dere det før sommeren? Han skal til USA, sier pappa Tore.

"Hjelmen" er den nye skallen Espen skal få. Under operasjonen måtte legene fjerne benvev fra det skadede området, fryse det ned, før de satte det på plass igjen.

Jeg tenker fortsatt på at jeg gikk fra ham den kvelden. Espen var den første vennen jeg fikk på Askøy. Jeg tror aldri han har hatt en uvenn

- Problemet er at kroppen senere begynner å støte vevet fra seg, rett og slett spise det opp. Derfor skal vi støpe en ny skalledel til deg. Nå skal vi vise hvorfor jeg fikk dårlig karakter i sløyd, spøker nevrokirurg Helland.

Han forteller om de omfattende hodeskadene Espen hadde, at de ikke kan vite sikkert hvilket liv pasienter med slike skader får etterpå. Noen blir pleietrengende, andre klarer et aktivt liv. Espens hjerne var heldigvis ikke så hardt rammet som bildene først kunne indikere. Og Espen er tydeligvis av et spesielt materiale.

- Jeg hadde aldri forestilt meg at du skulle stå på ski i Hemsedal igjen, sier Helland.

Knuseklemmen

FOTO: JAN M. LILLEBØ

Elise, Espens venninne, har ringt, hun som var den siste som var med Espen før ulykken. Det gjelder avtalen vår om å treffes på ulykkesstedet ved Thon Hotell Rosenkrantz.

- Der oppe balanserte han, peker pappa Tore. Espen falt cirka 14 meter, sier han.

Espen og vennen Elise holder rundt hverandre i bakgården. Knuseklemmen fra Espen vil ikke ta slutt. Etter noen minutter går de sammen med oss til en kafé for å prate om hendelsen.

- Jeg tenker fortsatt på at jeg gikk fra ham den kvelden. Espen var den første vennen jeg fikk på Askøy. Jeg tror aldri han har hatt en uvenn, sier Elise. Espen kunne være vilter, men også omsorgsfull. De snakker om hønene de skulle lære å fly. Pappa Tore hadde fått høner til 40-årsdagen.

- Vi slapp hønene fra terrassen, forteller de. Espen vender seg mot henne. Han kan ikke få gitt henne mange nok klemmer og velter kakaokoppen i iveren.

- Jeg skammer meg over at jeg drakk så mye Jägermeister den kvelden, sier han.

Elise tror ungdommer som kjenner Espen og hans historie, er blitt flinkere til å passe på hverandre når de fester – og kanskje drikker for mye. Espen sier det han har sagt det mange ganger:

- Forbann spriten! Jägermeister og Battery er et helvete. Det må du fortelle leserne av BTMagasinet.

- Hva håper du andre ungdommer skal lære av din historie?

Espen samler seg, og er klar og tydelig:

- At de ikke skal drikke sprit før de er gamle nok.

KILDER/METODE: Rapport fra Hordaland politidistrikt, dybdeintervjuer med Tore Dale, Espen Dales far og samtaler med Espen selv, notater og samtale med Elise Mulelid Rondestveit, Espen Dales sykehusdagbok og personlige dagbok. Fakta/tall-kilder: Oslo universitetssykehus, Folkehelseinstituttet, SIRUS, Haukeland Universitetssykehus, Legevakten i Oslo, SSB

Siste fra Nyheter

Bilder

ULYKKESSTEDET: Barndomsvennene Elise Mulelid Rondestveit og Espen er tilbake der fallulykken skjedde. Hun gikk inn på Exodus. Han var for full til å komme inn. Da hun kom ut igjen noen minutter senere, var han borte. Espen hadde forsvunnet inn i bakgården til Thon Hotell Rosenkrantz. Etter å ha tatt seg inn på og ut av et gjesterom balanserte han på gesimsen, cirka 14 meter over bakken. Et vitne så han falle ned. FOTO: JAN M. LILLEBØ

LIDENSKAP: Musikk er Espens lidenskap. Målet er å lære å spille både piano og gitar igjen. Faren har lovet ham en ny gitar til 17.000 kroner om han klarer det. FOTO: JAN M. LILLEBØ

BALANSEKUNSTNER: Espen tester støttehjul på hjelpemiddelsentralen. – Jævlig lett, og jeg likner jævlig på Forrest Gump, roper han, tilfreds. Før ulykken var han en balansekunstner på enhjulssykkel. Nå må ferdigheter trenes opp igjen. FOTO: JAN M. LILLEBØ

UTEN STØTTEHJUL: Espen som guttunge, han har akkurat lært å sykle. FOTO: PRIVAT

REDNINGSMANN: - Du reddet livet mitt, sier Espen til nevrokirurg Christian Helland på Haukeland Universitetssykehus. Overlegen skryter av Espens innsats for å kjempe seg tilbake. Espen sto på ski fra toppen av bakken i Hemsedal i vinter. – Det hadde jeg aldri trodd han skulle klare, sier legen. FOTO: JAN M. LILLEBØ

FOTO: JAN M. LILLEBØ

Siste saker