• LUFTIG: Statsministeren flyr helikopter over Folgefonna under valgkampen 2009.

    FOTO: HÅVARD BJELLAND

  • KOALISJONSKURS: Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Åslaug Haga presenterer de rød-grønnes regjeringsprogram på Soria Moria høsten 2005. Etter at han ble partileder i 2002, gjorde Stoltenberg først tilnærmelser overfor Kristelig Folkeparti.

    FOTO: HÅVARD BJELLAND

  • BAKROMMET: Stoltenberg og hans nærmeste krets følger stemmeopptellingen på et bakrom under Arbeiderpartiets valgvake 14. september 2009.

    FOTO: HÅVARD BJELLAND

  • SEIERSVANT: Jens Stoltenberg forlater Stortinget som gjenvalgt statsminister 14. september 2009. I 2013 kan han bli den første norske statsministeren etter krigen som blir gjenvalgt to ganger på rad.

    FOTO: HÅVARD BJELLAND

- Man må tro at det nytter

Statsministeren står ikke i statskirken, men er sterk i egen tro. Jens Stoltenberg har snakket om mer demokrati i 30 år.

- Jeg vil ikke kalle meg ateist.

 

Jens Stoltenberg rynker brynene. Fire furer vokser frem på pannen, den tynne kroppen vrir seg i stolen.

- Jeg pleier ikke bruke det begrepet, jeg er bare ikke medlem av noe trossamfunn.

Dagen før var han på andakt med ansatte fra regjeringskvartalet, dagen etter skal han på minnegudstjeneste med AUF. Blant nordmenn som ikke er medlem av statskirken, er Stoltenberg kanskje den som har vært på aller flest gudstjenester det siste halvåret.

«Kjære alle sammen!»

Det er 2006, og Jens Stoltenberg holder sin første nyttårstale som leder for den rød-grønne regjeringen. Hovedtema er karbonfangst, den teknologiske drømmen han vil skal bli Norges månelanding. Et sjeldent glimt av noe visjonært hos Stoltenberg, sosialøkonomen som i seks år nå har sittet ved roret og holdt stø kurs, med oljemilliarder på tanken og handlingsregelen som festbrems. Mannen drømmer ikke engang om natten, sier han.

«Løpesterk, anonym mann på avgjørende post» har VG kalt ham. Riktignok var det i 1993, da han som fersk næringsminister ble belønnet med terningkast tre i årsregnskapet. Fremdeles ville nok mange funnet beskrivelsen passende, om det ikke var for den kruttsvarte fredagen 22. juli 2011.

Allerede samme kveld, mens landet så vidt var begynt å innse grusomhets omfang, står statsministeren frem som en klok, sterk og trøstende stemme. Stoltenbergs tydelige lederskap og sindige fremtoning de neste ukene gjør ham mer populær enn noen gang. Kommentariatet børster støv av hedersbetegnelsen statsmann, og 94 prosent av befolkningen mente han håndterte terroranslaget godt.

- Det som var spesielt etter 22. juli, var jo at jeg skulle formidle følelser, nærhet og trøst - i rollen som statsminister.

Han bøyer de smale skuldrene frem og ruller med hodet, som for å understreke poenget.

- Jeg opplevde jo at jeg er mindre forandret enn det mange oppfatter, men at situasjonen krevde at jeg viste andre sider av meg selv.

Fremdeles hender det han blir liggende våken mens tankene kverner rundt det første møtet med overlevende og pårørende på Sundvolden.

- Frem til jeg kom dit lørdagen, var angrepene på regjeringsbygget og Utøya noe jeg hadde blitt fortalt om og sett på TV. På Sundvolden møter jeg sorgen, den avgrunnen av mørke som har åpnet seg for menneskene der. Sorgen får et ansikt. Det er nok i det øyeblikket jeg fullt ut skjønner rekkevidden av brutaliteten.

Neste dag, søndag 24, juli, kan hele landet høre lyden av sorg og fortvilelse.

I sin tale under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke trekker Stoltenberg frem to av de 77 døde: Monica Bøsæi, kjent som Mor Utøya, og Tore Eikeland, den 20-årige lederen av AUF i Hordaland. I det statsministeren sier Eikelands navn, høres et trøstesløst stønn fra forsamlingen. I kaoset etter terrorangrepet var det kanskje uunngåelig at noen fikk dødsbudskapet på denne måten.

- Vi visste jo allerede da navn på noen av dem som var gått bort, selv om det ikke var offisielt offentliggjort av politiet. Og jeg opplevde at det var riktig å sette navn på noe av den sorgen og brutaliteten vi alle opplevde.

- Hva var det med Tore Eikeland?

- Han var en usedvanlig dyktig person og inspirerende politiker, som jeg hadde hatt gleden av å følge veldig tett på landsmøtet i Arbeiderpartiet i mai. Man så at han var et helt spesielt talent, en sånn som kunne lede og inspirere mennesker, sier Stoltenberg.

Eikelands innsats bidro til at partiledelsen tapte avstemningen om EUs postdirektiv.

- Tore holdt noen svært gode taler på landsmøtet. Riktignok imot partiledelsen, men jeg satt der på første rad og så at her er et av de sjeldne politiske talentene - kunnskapsrik, dyktig, flink til å fremføre, med humor og glimt i øyet.

- Så du noe av deg selv i ham?

- Man skal være varsom med å sammenligne. Men jeg ser noe av meg selv i noen av de unge jeg er blitt kjent med i AUF, også noen av dem som mistet livet. Som Tore og Håvard Vederhus, lederen for Oslo AUF. De er jo forskjellige fra meg, men jeg ser igjen noe av sånn som jeg tror jeg var: Veldig engasjert, veldig til stede og med veldig tro på at bare jeg får ordet, så vil landsmøtet følge.

Som vi vet, har da også landsmøtene i AUF og Arbeiderpartiet ofte fulgt Jens Stoltenbergs oppfordringer.

Sønnen til diplomat, senere Ap-statsråd, Thorvald og statssekretær Karin åpenbarte tidlig et politisk talent. Den langhårede ungdommen som kastet stein mot USAs ambassade i protest mot Vietnamkrigen, utviklet seg til et sosialdemokratisk organisasjonsmenneske som bygget opp Majorstua AUF, tok over Oslo-laget og i 1985 ble leder for hele organisasjonen.

På Utøya-leiren året etter var det en heldig ungjente som vant en spasertur på Kjærlighetsstien med den kjekke lederen. Skjønt, heldig og heldig - Stoltenberg hadde for lengst flyttet sammen med kvinnen i sitt liv, Ingrid Schulerud, og benyttet turen til å holde et av sine beryktede spontanseminar.

- Jeg tror ikke spaserturen var noen suksess for jenten.

- Hun fikk et foredrag?

- Ja, om NATO. Det viser jo bare hvor skadeskutt jeg var, he-he. Nei, det var vel et uttrykk for at jeg syntes det var vanskelig å snakke om noe annet, da.

Et kjennetegn ved Stoltenberg er tålmodig terping på utvalgte tema, debatt etter debatt, år etter år. Full sysselsetting, økonomisk ansvarlighet, høy oljeutvinningstakt. Ideologi er det mindre av, men kikk på dette utdraget fra en tale om det ideelle, sosialistiske samfunnet, fra landsmøtet i Ap i 1981:

"I et slikt samfunn vil det hele tiden være fare for at makt konsentreres på få hender, at våre idealer om frihet og likhet ikke oppfylles slik vi ønsker. Det vil derfor stadig stilles krav til oss om å forsøke å utvikle mer frihet, mer demokrati og mer likhet."

Tretti år senere går det et ekko gjennom Domkirken i Oslo. Temaet er terrorangrepet, retorikken er den samme:

«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.»

- Mange har tatt med seg ordene om demokrati og åpenhet, færre har snakket om humanitet. Hvordan synes du menneskeligheten vår har stått seg?

- Jeg mener det norske folk har bestått prøven. I stedet for å henfalle til hat, hevn og aggresjon, har folket formidlet varme, nærhet og respekt for rettsstatens prinsipper. Det er paradokset - at ondskapen mobiliserte godhet.

- De første timene etter bombeangrepet mot regjeringskvartalet fikk mange mørkhudede oppleve aggresjon fra folk som jaktet på syndebukker.

- Ja, jeg vet ikke omfanget av det, men i den grad det har vært aggresjon mot mennesker basert på hudfarge og etnisk tilhørighet, så bryter det med det jeg mener vi skal stå for. Man kan jo ikke holde grupper ansvarlige for enkeltmenneskers handlinger.

Fana kirke, 10. august. Statsministeren taler i begravelsen til Monica Didriksen, en av de 69 som døde på Utøya. I kirken deles det ut såpebobler, som attenåringen elsket.

 

- Jeg husker at jeg syntes det var en litt uvanlig ting å gjøre i en bisettelse. Men da vi kom ut på kirketrappen, forsto jeg hvor flott det var. Det ble veldig fint med boblene som speilte seg i solen og fylte himmelen.

- Du deltok i syv begravelser på 14 dager. Hvordan er det for deg å være på gudstjenester?

Som barn stammet jeg en del. Det var jeg veldig frustret over.

- Veldig fint. Det er fine, verdige uttrykk for menneskelig nærhet og varme. Selv om jeg ikke er medlem av noe trossamfunn, så tror jeg jo på at det er noe som er større en mennesket. Noen kaller det Gud, andre kaller det noe annet. For meg handler det om å forstå at vi mennesker er små i forhold til naturen, i forhold til krefter som er større og sterkere enn mennesket noen gang kan fatte. Det opplever jeg i et kirkerom.

- Hva er det egentlig som driver deg, som politiker, år etter år?

- For meg er det meningsfylt å få lov til å være med på å forandre verden. Jeg henter mye kraft og inspirasjon i det å få lov til å påvirke. Jeg opplever meg selv som veldig heldig, som får lov til å ha den mest meningsfylte oppgaven man kan i Norge, å være statsminister. Jeg prøvde meg en gang som forsker, det var spennende, men da er man mer iakttaker. Jeg liker å være en som påvirker.

Det er en travel dag i representasjonsboligen, et steinkast fra barndomshjemmet på Oslos beste vestkant.

Han har spist en velregissert julefrokost med pressen, etterfulgt av en døsig pressekonferanse. Den eneste som blir oppglødd av Stoltenbergs dosering om finanskrisen, er ham selv, til gjengjeld trekker han linjer helt tilbake til makroøkonomiens grunnlegger, John Maynard Keynes.

- I den grad jeg er noe, så er jeg keynesianer. Det synes jeg er en god ideologi, bekjenner han på et tidspunkt. Kritiske spørsmål om regjeringssamarbeid, jagerfly og smørmangel avvæpnes med løst prat. Skepsis til klimainnsatsen feies bort av Stoltenbergs optimisme. Ingen tar opp Norges tiårige krigsengasjement i Afghanistan.

Etterpå gir han enkeltintervjuer i statsministerboligens smakfullt sterile førsteetasje. En grånende mann i mørke klær og grå omgivelser, vanskelig å få tak på og umulig å sette fast.

- Under valgkampen feide du og Trond Giske gjennom de fire vestlandsfylkene på 14 timer, uten å imponere særlig mange. Hvordan går det på vestfronten?

Blankt blikk, stiv maske.

- Arbeiderpartiet er det største partiet på Vestlandet, hvis du ser på antall stemmer. Vi gikk frem i store byer på Vestlandet, i Bergen og Stavanger gikk vi betydelig frem. Eh, så, ja.

Så er det tid for fotografering og Stoltenberg tør litt opp. Valgkampsjarmøren er vant til å levere det som behøves. Stiller seg opp, ser i kamera, tilbyr et smil, føler for å si noe forsonende.

- Mitt første møte med Bergen var på klassetur med Steinerskolen i 1974. Vi spilte «Mens vi venter på Godot» på Paradis.

I ungdomstiden gikk Stoltenberg lenge på teaterskole, men fikk alltid samme kritikk av læreren: «Du må mene det du sier, Jens!»

- Hvem spilte du, da?

- En av guttene, Estragon. Så jeg ventet på Godot.

- Hva venter du på nå?

Velplasserte kilder mener Stoltenberg lenge har ventet på den rette anledning til å levere Norge videre, helst til Jonas Gahr Støre, og selv gå løs på en internasjonal karriere. Først i høst gjorde han det klart at han stiller til valg igjen i 2013, fortrinnsvis som leder for den rød-grønne koalisjonen.

- He-he. Nei, hva venter jeg på nå? Altså, egentlig lever jeg veldig i nuet, for det å være statsminister er en veldig altoppslukende oppgave. Så jeg venter egentlig ikke. Aldri i livet har jeg følt at jeg venter mindre på noe enn nå.

Hundre prosent til stede, altså?

Alle er nok ikke enige. Mange mener han er konfliktsky, andre synes han viser liten interesse for detaljene ved å styre et land. Smørmangel, for eksempel.

På den annen side, Stoltenberg kan bli sint som et troll hvis han først mister selvbeherskelsen. Det trollet har ikke vist seg særlig etter 22. juli, sier han.

- Jeg husker jeg begynte å gråte et par ganger, men det var ikke sinne, det var sorg.

For det meste virker Stoltenberg like avbalansert som et av sine egne budsjetter. En veltilpasset mann, produktet av en frilynt, sosialt bevisst oppdragelse. Mens foreldrene var ute og fartet i diplomatiets tjeneste, lærte de tre barna å ta ansvar for seg selv. Stoltenberg har ofte sagt at det like gjerne kunne vært ham som ble rusmisbruker, i stedet for lillesøsteren Nini. Ungdomstiden var imidlertid fri for frustrasjoner, mener han.

- Som barn stammet jeg en del. Det var jeg veldig frustrert over. Ellers ...

Han rynker pannen, men finner visst ingen ubehagelige minner.

- Jeg er ikke et frustrert menneske! Jeg er en grunnleggende optimist og en godtroende person.

- Godtroende? Du har bedt oss om ikke å være naive.

- Nei, jeg håper ikke jeg er naiv, men jeg er noen ganger litt lettlurt i private sammenhenger. Og jeg er grunnleggende optimist og tror at ting går bra til slutt, uansett. Så det ...

- Og det skal vi andre betrygges av?

Den høye, mørke mannen smiler.

- Ja. Det mener jeg. Man må tro at det nytter.

Siste fra Nyheter

Jens Stoltenberg

Alder: 52.

Sivil status: Gift med ungdomskjæresten Ingrid Schulerud. To barn, Axel og Catharina.

Bosted: Statsministerboligen, Inkognitogata 18, Oslo.

Stilling: Statsminister I Norge, leder for Arbeiderpartiet.

Karriere: Deltidsjournalist i Arbeiderbladet 1979–1981. Leder for Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) 1985–1989. Embetseksamen i sosialøkonomi, Universitetet i Oslo, 1987. Konsulent i Statistisk sentralbyrå 1989–1990. Statssekretær i Miljøverndepartementet 1990–1991, nærings- og energiminister 1993–1996 og finansminister 1996–1997. Stortingsrepresentant for Oslo siden 1993. Norges yngste statsminister 2000–2001. Leder for Arbeiderpartiet siden 2002. Statsminister i den rød-grønne regjeringen siden 2005.

5 kjappe

- Hva spiste du til frokost?

- Yoghurt og frokostblanding.

- Hva kjører du?

- Regjeringens biltjeneste, de har forskjellige biler.

- Når svettet du sist?

- På Sydpolen. Nei, på ski i Sørkedalen nylig.

- Hva vil du helst forandre i Bergen?

- Det tror jeg at jeg overlater til bergenserne å bestemme. Det eneste jeg er opptatt av, er at de får ordnet Stoltzekleiven, men den er visst pusset opp nå.

- Har du overrasket deg selv i år?

- være på Sydpolen var en mektig opplevelse, og jeg var stolt av Norge, stolt av at vi var den nasjonen som fostret mennene som kom først til Sydpolen. Jeg var egentlig overrasket over hvor sterkt inntrykk den reisen gjorde på meg.

Bilder

Jens Stoltenberg FOTO: HÅVARD BJELLAND

Siste saker