• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

- Bedriften sørget egentlig for velferden til hele bygden her, sier Malmfrid Stang.

Hun har vært primus motor for det meste i bygden og forbereder nå 100-årsjubileum for norsk aluminiumsindustri i Stongfjorden fra 28 til 31. august.

Company town kaller Johan Henden småsamfunn som Stongfjorden, der en større bedrift kommer inn og sørger for det meste. Han er en av de tre forfatterne bak denne industriens jubileumshistorie, «Globalisering gjennom et århundre».

- Badet hadde varmt og kaldt vann og ble egentlig bygget for arbeiderne, men hele bygden fikk gå der og dusje. Vi hadde gatelys allerede i 1908 og den fineste fotballbanen i hele fylket. Bedriften sørget sågar for billige lån til sine ansatte, sier Stang.

Det lokale verket het Stangfjorden Elektrokemiske Fabriker (SEF), men selskapet ble eid og til dels detaljstyrt av British Aluminium Company (Baco) i London.

Arbeiderstrøk
- I det huset bodde det seks familier.

Malmfrid Stang viser oss den eneste store arbeiderboligen som står igjen fra company town-tiden. Et stort oppusset firkantet hus over tre fulle etasjer.

En ung dame står og kapper ved foran det digre huset.

- Jeg klarer ikke å ta i bruk mer enn en etasje, resten av huset står tomt, sier vedkapperen, smiler og tar på seg hørselvernet igjen.

- Fem hus sto i denne «gata», som vi kalte veien her. Og de ga plass til 24 familier.

På haugen bak viser Malmfrid Stang frem små villaer hvor et litt høyere sosialt lag av formenn og funksjonærer holdt til.

Og på en haug borte fra gata og villabyen ligger fortsatt den gamle staselige direktørboligen.

Ingen store konflikter
Stongfjorden var nok et klassedelt lite samfunn. Men noen store lokale konflikter mellom eierne og fagforeningen fant aldri sted i den lille bedriftsbyen.

Forfatter Henden tror dette har litt sammenheng med den britiske fabrikksjefen Turner som giftet seg med en dame fra bygden og bodde der i 30 år.

Turner var nok en trofast tjener for Baco, men han viste også stor lojalitet overfor lokalsamfunnet, skriver Henden.

Hadde kortsiktige planer
Selv om Baco bygget opp Stongfjorden til en urban modernistisk lomme i Sunnfjord, var de atskillig mer tilbakeholden med å investere penger i fabrikken. Alle investeringsplaner og kostnader ble styrt fra London, og det meste tyder på at britene hadde nokså kortsiktige interesser i Askvoll. De manglet metall i en periode med gode aluminiumspriser og trengte å komme i gang i en fart. Norge kunne tilby denne industrien billig kraft. I Stongfjorden hadde overrettssakfører Kristian Faye bygget en kraftstasjon og en jodfabrikk. Faye hadde imidlertid kraft til overs og solgte disse rettighetene til Baco for 326.000 kroner i 1906.

Holdt det gående i 40 år
En arbeidsstyrke på 250 mann bygget hele verket, med infrastruktur, på rekordtid slik at første aluminiumen kunne tappes i januar 2008. I 1920 bodde det rundt 300 personer i Stongfjorden, og rundt 70 av disse jobbet på verket.

I 1948 var det slutt. Arbeiderne reiste til Høyanger og Årdal mens Stongfjorden måtte leve videre i en særdeles turbulent tilværelse. Et skipsbyggeri, en knivfabrikk og en produsent av smoltanlegg har alle vært med å gi bygden opp- og nedturer.

Nå kjemper Malmfrid Stang for å bevare den lille grendaskolen med hjelp fra Montessori-bevegelsen. I 1936 var det 80 elever ved denne skolen.