Prosessanlegget som nå skal bygges på Tordis-feltet representerer et teknologisprang, som vil ha store konsekvenser for økonomien og levetiden til en rekke oljefelt til havs.
300 millioner fat
– Bare på norsk sokkel ser vi muligheten for å ta opp 300 millioner fat ekstra med olje på grunnlag av denne teknologien, sier prosjektleder Hans Kristiansen i Statoil til Bergens Tidende. Med dagens priser, snakker vi da om olje for nærmere 120 milliarder kroner.
Denne måneden reiser Kristiansen til Austin, og neste måned til Aberdeen og Houston for å orientere om teknologien. Ikke minst de selskaper som opererer på dypt vann er særdeles nysgjerrige på prosjektet vest for Florø.
For det er særlig på store vanndyp løsningen vil være aktuell for oljefelt som går mot slutten.
– Foruten deler av norske sokkel, vil slike prosjekter være svært velegnet i Mexico-gulfen. Utenfor Angola vurderer franske Total allerede å bruke løsningen på 800 meters dyp, sier Kristiansen.
Den aller første fabrikken skal imidlertid stå på 200 meters dyp på Tordis-feltet.
Betyr mye for Frank Mohn
Anlegget vil inkludere såkalt høyspent-pumper fra Frank Mohn som er 20 tonn hver. Kristiansen tror teknologiskiftet vil gi offshorepumpene til Frank Mohn et betydelig oppsving.
Frank Mohn tester i disse dager ut en pumpe i Fusa som skal tåle 3000 meters dyp.
På det lille Tordis-feltet blir oljen i dag behandlet på Gullfaks C-plattformen. Problemet er at 70 prosent av det som kommer opp til Gullfaks C, er vann og sand. Og det fra et Tordis-reservoar hvor trykket stadig synker.
Å øke trykket ved å injisere vann er heller ikke mulig, fordi reservoaret er oppsprukket og gjennomhullet som en nøkkelost.
Hele ideen er da å flytte prosessanlegget ned på havbunnen og skille ut alt vannet og sanden der, for så å bare ta opp oljen til Gullfaks C-plattformen. Oljen og sanden blir pumpet ned i et reservoar igjen fra havbunnen. Ved å gjøre dette regner Kristiansen at man kan øke utvinningsgraden i feltet fra 49 til 55 prosent.
Skulle snart stenges ned
Og slike prosenter blir det mye olje og penger av, selv om hele prosjektet har en investeringsramme på drøye to milliarder kroner.
Hele prosjektet som nå settes i verk startet i 2004 med utgangspunkt i hvordan man skulle redde Tordis fra nedstengning i 2007 – 2008. Statoil utlyste nærmest en slags «arkitektkonkurranse», der man i fjor vår endte opp med å velge en løsning fra FMC på Kongsberg og Frank Mohn-selskapet Framo.
Foruten økonomien vil en løsning hvor oljen separeres fra vann og sand i et lukket system på havbunnen redusere utslippene, ifølge Kristiansen. Derimot vil løsningen kreve mer energi i form av gasskraft som lages på Gullfaks C. Den økte energien trengs for å drive pumpene som skal ta oljen opp fra fabrikken på havbunnen til plattformen. Dessuten trengs ny energi til pumpene som skal injisere vann og sand ned igjen i et reservoar fra havbunnen.
Den kanskje aller største utfordringen er å lage pumper som kan håndtere så store mengder sand over så lang tid, tror prosjektlederen. Hele fabrikken på 1000 tonn skal rusle og gå i tre år uten å røres. Vedlikehold vil skje bare hvert tredje år når Gullfaks har sin vedlikeholdsstans.
Starter i juni
Statoil regner med å starte de første installasjonene på havbunnen i juni i år og regner med produksjonsstart i oktober neste år. Prosjektet vil forlenge levetiden til Tordis med rundt 12 år til 2019.
– Og før den tid har vi kanskje funnet på enda noe lurt. For det er jo irriterende å tenke på at fremdeles kan 45 prosent av reservene i feltet bli liggende igjen, sier Kristiansen.
