Omkamp om kvinnekampen

Trykk play for å spille av bildefortellingene over. Tekst og bilder er hentet fra boken «Tid for faner og frigjøring, 1970-årene» som ble lansert fredag.

---

Kvinnekampen på 70-tallet skal under lupen ved Universitetet i Bergen i Norges hittil største forskningsprosjekt på kvinnebevegelsen.

- Kvinnebevegelsen var enormt betydningsfull. Det har eksistert en forestilling om at vi vet så mye om feminismen på 70-tallet, men det er gjort overraskende lite forskning på kvinnebevegelsen, sier forsker Tone Hellesund . Hun er prosjektleder for forskningsprosjeket Da det personlige ble politisk. 1970-tallets kvinnebevegelse ved UiB.

Vil avlive myter om 70-tallet
Forskerne i prosjektet ønsker å vise at kvinnebevegelsen var mer sammensatt enn tidligere antatt.

- Kvinnebevegelsen bestod ikke bare av studenter og venstreorienterte. Også husmødre, bondekoner, kvinner fra borgerskapet og menn engasjerte seg for kvinnesaken, sier Hellesund.

Vitaliteten og kreativiteten var stor og diskusjonstemaene mange.

- Kampen handlet om forskjellige ting for forskjellige personer. Kvinnene brukte sine egne personlige erfaringer som utgangspunkt for sakene de kjempet for.

Stor enighet
Det var stor enighet om de politiske kravene blant feministene. Abortsaken var en sak som samlet hele kvinnebevegelsen.

- Redselen for å bli uønsket gravid var noe alle kvinner kunne identifisere seg med, sier Agnete Strøm.

Hun har vært aktiv i Kvinnefronten siden foreningen ble stiftet i 1972, og husker godt abortkampen.

- Det var en hektisk tid. Vi gikk fra dør til dør i hele Bergen og samlet underskrifter. Vi fikk mye støtte, men folk var også redde for å skrive under. Det var ikke problemfritt å støtte kravene våre. En kvinne som jobbet på Haraldsplass sykehus fikk sparken fordi hun kjempet for retten til selvbestemt abort. Jeg ble selv kartlagt av politiet gjennom hele 70-tallet, forteller Strøm.

Hun ble også arrestert i pornokampen.

- Vi tente det første pornobålet i 1978 utenfor en butikk i Vetrlidsallmenningen som solgte pornoblader.

Kjempet for barnehager
Barnehagesaken var det også stor enighet om. I 1970 var kun 15 prosent av barna mellom 3 og 6 år i barnehage, og kun 5 prosent av barna under 3 år. Debatten berørte en av kjernesakene til mange av aktivistene: kvinners muligheter til aktiv deltakelse i arbeidslivet.

- Vi ville jobbe og hadde dagmammaer og unge jenter, såkalte praktikanter, til å passe barna våre. Vi ønsket et pedagogisk tilbud til barna og ville ha flere barnehager, sier Agnete Strøm.

Anne-Hilde Nagel, professor i historie ved UiB, var også aktiv i kvinnebevegelsen på 70-tallet.

- Jeg husker vi stoppet folk på gaten og stod på stand ved posthuset og på busstasjonen for å samle underskrifter mot bystyret i Bergen sitt vedtak om å redusere støtten til barnehagene, forteller hun. Underskriftene overleverte de til varaordfører Eilertsen på rådhuset da bystyret skulle gjøre beslutning i saken. Støtten ble redusert, men langt fra så mye som bystyret hadde foreslått. En liten, men viktig seier. Opplevelsen av å sette den politiske dagsorden styrket samholdet og troen på at endring var mulig.

- Vi tok små, men viktige steg i riktig retning, sier Nagel.

Dyp konflikt
De store politiske sakene forente feministene på tvers av gruppene, men ulike syn på hvordan gruppene skulle organisere seg, og hvordan sakene skulle settes inn i en samfunnsmessig sammenheng skapte konflikt.

De fleste smågruppene ville ha en forholdsvis flat struktur uten sentral ledelse. Kvinnefronten ønsket sentral styring og administrasjon. Kvinnefronten ble også beskyldt for å være for tett knyttet til ledelsen i Arbeidernes kommunistparti (AKP).

I 1976 kom det til et brudd mellom Kvinnefronten og de andre gruppene. Det førte blant annet til at det i noen år ble arrangert to 8. mars tog på Kvinnedagen i Bergen (se bilde).

Noe må skje. Nå!
70-tallet var et hektisk tiår og peker seg ut som en periode med enormt engasjement.

- Mange opplevde at det var en slags unntakstilstand. Alt annet kunne vente, det var nå de måtte kjempe hvis samfunnet skulle endre seg, sier Hellesund.

Arven fra 70-tallet
Mange av kravene som ble satt frem av kvinnebevegelsen på 70-tallet er i dag innfridd, men ikke alle.

- Likelønnsprinsippet, sekstimersdagen og pensjonsordningen er fremdeles viktige politiske saker, sier Agnete Strøm, som i dag sitter i Kvinnefrontens landsstyre.

Tone Hellesund mener at 70-tallsaktivistene har hatt stor gjennomslagskraft.

- Deres krav er i dag allmenne politiske ønsker. De blir ikke sett på som typiske kvinnesaker, men blir båret frem av politiske parti og arbeidstakerorganisasjoner.

Kampen er ikke vunnet
Agnete Strøm er spent på hva forskerne kommer frem til.

- Vi hadde et utrolig ambisiøst prosjekt på 70-tallet. Vi ville endre samfunnet. Jeg håper den nye forskningen vil gi oss nye perspektiver på kvinnesaken, som kan inspirere flere til å engasjere seg, for kampen er ikke vunnet.

Kilder

• Nettutstillingen Kampdager: 1970-tallets kvinnebevegelse i ord og bilder.

• «Vi var med... Kvinnekamp i Bergen på 1970-tallet» av Ida Blom, Ingeborg Fløystad, Kaya Irgens Anne-Hilde Nagel, Kari Hop Skiftesvik, Elisabeth Aasen.

• Vi vil ha alt. 8. mars på 70-tallet.

Forskningsprosjektet Da det personlige ble politisk. Kvinnebevegelsen på 70-tallet er tilknyttet et internasjonalt forskningsprosjekt om den nye kvinnebevegelsen i Europa.



Hva er den viktigste kvinnesaken i dag? Si din mening: