DET LIGNER ET RITUALE når Elaine Pearson, Asia-direktør i menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch, fastslår at undertrykkelsen pågår uanfektet, og hun ber verden reagere. Juntaen i Burmagjør fortsatt som den vil. Pearson vil da at det internasjonale samfunnet gjør mer enn å drive en nytteløs liksom-dialog med Burmas makthavere. Ledet av FN må det øves press for å tvinge gjennom reformene man forlangte i fjor.
PRESS ER BLITT et utvannet ord som skal illudere handling. Konfrontert med kravet om å gjøre noe forsikrer regjeringene at de øver press mot all verdens uakseptable regimer. I fjor marsjerte folket i tusener i Burma, og regimet slo hardt tilbake. Verden reagerte, og regjeringene sto opp for de undertrykte.
FNs mann forhandlet med juntaen, men regimet beholdt grepet om makten. Og hva skulle verdenssamfunnet foreta seg, bombe juntaen? Tidligere i år nektet juntaen internasjonal bistand til sitt eget folk da syklonen herjet. Det var opprørende, men verden kunne tilsynelatende ikke annet enn å be pent om å få yte i alle fall litt hjelp til de rammede.
DETTE GIR ET FALSKT INNTRYKK av avmakt. Selv det verste regimet har sine beskyttere. Det er de som må påvirkes. Robert Mugabe i Zimbabwe kunne overse internasjonal fordømmelse så lenge afrikanske ledere vernet ham mot at kritikken fikk følger.
Burmas naboland, med Kina i spissen, har motsatt seg en hard sanksjonslinje. De har økonomiske interesser å dyrke. I fjor sa vi likevel at Kina måtte, og nok også ville, snakke juntaen til rette. For Kina mislikte blodbad i Burma i oppløpet til et harmonisk OL i Beijing. Det ble roligere i Burma, slik Kina uten tvil ønsket, men ikke fordi reformer skapte borgfred. Etter myndighetenes brutale svar på demonstrasjonene holdt det med en mindre dramatisk bruk av makten. Den forstyrret ikke OL i Kina på noen måte. I sommer var Burma en internasjonal ikke-sak. Og Kina ønsket bare fred i Burma, ikke demokrati.
NÅR DE UNDERTRYKTE reagerer, og når undertrykkerne svarer, må verden mene noe. Stille undertrykking kaller ikke på press, verken liksom-press eller ekte press. Dette er situasjonen i Burma akkurat nå. Det er nyttig å huske at det er slik, når vi tyr til de store ordene om at urett må ta slutt. Men press behøver ikke være et tomt ord. Burmas naboland har plikten til å presse med mer enn ord, fortsatt.
KOMMENTARER Våre regler