Idrettens homoangst

NORGES STØRSTE folkebevegelse er utnevnt som en av de to siste homofobe arenaer. Kirken er den andre. Mens politikere og media gjerne bruker storsleggen mot religiøse institusjoner, blir idrettens homoangst tatt på med silkehansker.

Landsforeningen for lesbiske og homofile, LLH, krever inndraging av statsstøtten til menigheter med prester som nekter å vie homofile. En lignende form for trusler og forsøk på politisk utpressing rettet mot idrettsledere er bortimot utenkelig. Det ville ikke være politisk, kulturelt eller sosialt salgbart.

IDRETTEN er den eneste store folkebevegelsen som ikke er i lommen på staten. Den viktigste delen av offentlig støtte blir kanalisert gjennom spillemidler, som idretten selv har hånd om. Gjennom denne relative politiske uavhengigheten har idretten oppnådd en særstilling sammenlignet med andre organisasjoner som utgjør det sivile samfunnet. Kirke- og kulturminister Trond Giske opptrer gjerne som erkebiskop, som idrettsminister ser han seg tjent med å la idretten styre seg selv.

Forskjellen mellom idretten og Kirken er at homofobi diskuteres i kirken, sier Håvard B. Øvregård til Bergens Tidende. Han er leder for et samarbeidsprosjekt mellom LLH, Norges Idrettsforbund og Norsk Folkehjelp, med formål å motvirke homohets i idretten. Homo er fortsatt et skjellsord i idrett, sier han.

SIN PRIVILEGERTE posisjon til tross har idrettsbevegelsen ikke maktet ansvaret for å motarbeide diskriminering av homofile i egne rekker. Idrettspresidenten er ikke engang stilt til politisk regnskap for sviket mot idrettens høyt besungne idealer.

Mens ulikebehandling av homofile i religiøs sammenheng gjerne blir teologisk begrunnet og forsvart under dekke av trosfrihet, er idrettens homofobi av den klassiske utgaven; hetsing, stempling og utskjelling av mennesker som blir oppfattet som annerledes, enten det skjer for å skape frykt eller for å overdøve egen frykt. Idrettens toleranse for homohets er i slekt med andre former for diskriminering, som rasisme.

SAMARBEIDSPROSJEKTET mellom LLH, Norsk Folkehjelp og idrettens egne organer er et forsiktig og snilt steg på veien til å bli kvitt homohetsen på idrettsarenaene. Idretten trenger bistand for å begrense diskrimineringen. Trond Giske og de mange forkjempere for homofiles rettigheter i kirken må gjerne ta et oppgjør med idretten også, selv om det ikke skulle svare seg politisk.