Mislykket narkotikapolitikk

DENNE LEDEREN kunne vært skrevet for ett år siden, fem år siden, ti år siden, kanskje til og med for tyve år siden. Innholdet ville vært noenlunde det samme. Den viktigste forskjellen er at vi i dag vet enda mer om hvorfor norsk narkotikapolitikk har så lite å vise til.

Nå har det i rettferdighetens navn skjedd noe. Senest i høst vedtok Stortinget å videreføre prøveordningen med sprøyterom. Argumentasjonen i helse- og omsorgskomiteens innstilling vitner om at norske politikere - med unntak av representantene fra Høyre og Kristelig Folkeparti - så vidt er i bevegelse. De blå-gule lever fremdeles i villfarelsen om at en mer eller mindre tafatt opptrapping av behandlingstilbudet er det eneste som hjelper. Det er viktig, men en narkotikapolitikk må stå på flere bein. Den må bygge på erkjennelsen av at narkotikaproblemet er svært mangfoldig, og krever en hel rekke ulike tiltak.

Si din mening her!

SPRØYTEROM er ikke i seg selv verdens viktigste tiltak, lang ifra. Men det er et tiltak som forhåpentligvis signaliserer et skifte i holdningen til problemet. Sprøyterom er et eksempel på tiltak som forutsetter at vi letter på det rigide forholdet til loven, hvis tiltaket gagner dem vi forsøker å hjelpe. Vi firer på forbudskravet for å få tilgang til misbrukere, og for å gi dem en mulighet til å leve et mindre risikofylt liv.

Som vi kunne lese i BT-magasinet lørdag har andre land prøvd metoder vi ikke bruker i Norge. Disse landene erkjenner at det alltid vil finnes mennesker med tunge rusproblemer i våre samfunn. De prøver å gjøre tilværelsen mest mulig verdig for dem det angår. De prøver ut virkemidler som ikke engang er mulig å debattere i Norge. Slik finner man ut mer om hva som virker, og det bygges kunnskap om hvordan samfunnet kan håndtere rusproblemer. I Norge opplevde vi derimot at selv en justisminister fra Venstre skjøt ned tanker fra Strafferettsutvalget da de prøvde å tenke nytt.

Det finnes få fasitsvar på dette feltet. Men erfaringen fra andre steder tyder på at den utopiske drømmen om et narkotikafritt samfunn ikke gir de beste løsningene. Norge har mye å lære, og det er tankevekkende at prosjektet i Sveits ikke har utløst større interesse fra norske myndigheter.

I BERGEN ER DET håp om at byen i det minste får et sprøyterom etter valget. Tenk hvis Bergen kunne ha som mål å bli en foregangsby i det norske narkotikapolitiske landskapet. Det krever modige politikere, som våger å prøve og feile. Så langt har de omtrent bare feilet, så veldig stor er fallhøyden ikke.

Utviklingen vi har sett i Bergen de siste årene skulle være god nok grunn til å gjøre spørsmålet til en valgkampsak. Vi etterspør politisk mot og åpenhet hos partiene som i høst skal kjempe om velgernes kunst.