Syklistenes vanskjebne

BILVEI FØRST. Deretter kanskje fortau. Og endelig muligens sykkelsti. Dette var den gamle oppskriften for såvel Statens vegvesen som Bergen kommune. Og den første etterkrigstidens prioriteringsrekkefølge kan man ha forståelse for. Veiene i byen og omlandet var for det meste miserable. Bedre fremkommelighet for biler, ikke minst nyttetrafikken, måtte ha førsterang. Fortau og sykkelstier fortonte seg som luksus.

MEN DENNE TANKEGANGEN avlet også en spesiell kultur blant samferdselspolitikere og veiplanleggere, der de såkalt myke trafikanter langt på vei ble oversett. Når trafikkøkningen hadde gjort veiene farlige for fotgjengere og syklister, var det fortsatt veiutbygging som ble prioritert. Bergen havnet i sykkelfeltenes baklekse for flere tiår siden, og det gjorde knapt noe inntrykk verken på daværende Hordaland vegkontor eller i kommunen at andre større byer satset mer på sykkelstier enn det ble gjort i Vestlandets hovedstad. Det var opplest og vedtatt at Bergen ikke egnet seg som sykkelby. Klimaet var upassende, terrenget var uegnet og bergenserne manglet sykkelkultur.

Hvis overingeniør Reidun Instanes har rett i at Statens vegvesen nå er en pådriver for sykkelveier, har det skjedd en revolusjon i etaten. Men ifølge Reidun Instanes har det ikke skjedd noen tilsvarende holdningsendring i Bergen kommune. Det er vanskelig å nå opp i arealkampen i kommunen, sier hun.

DENNE KRITIKKEN må Bergen kommune ta alvorlig. For naturligvis er det en arealkamp. Traseer for sykkelstier og andre transportårer for myke trafikanter må avsettes tidlig i planlegging for at slike tiltak ikke skal bli fordyret eller umuliggjort. I beste fall er det da tilfeldige veiutvidelser som blir tilbudet, gjerne over korte strekninger og med hyppige krysninger av veibanen som løsning. Nett slike nødløsninger som Statens vegvesen tydde til - og skrøt av - for en generasjon siden.

SYKKEL er det mest miljøvennlige og helsefremmende transportmiddelet som finnes. Det skulle bare mangle at ikke Bergen kommune sørget for å bedre fremkommeligheten for byens syklister. Den eksisterende tiltaksplanen er viktig nok, men den må både oppjusteres og suppleres med jevne mellomrom. I alle utbyggingsområder må det stilles krav om gode transportårer for syklister og fotgjengere. Ambisjonen bør være at disse gruppene skal ha hvert sitt tilbud, slik de har i skikkelige sykkelbyer. I Bergen er det ekstra langt frem. Tempoet i utbyggingen bør derfor være ekstra høyt.