«Hykleriet er lastens hyllest til dyden», sa tenkeren François de La Rochefoucauld. Det var på 1600-tallet, så han hadde ikke vårt stadig mer entusiastiske forhold til diktaturet Kina i tankene.
Men det kunne han hatt. Verdenssamfunnets interesse for menneskerettighetssituasjonen i Kina stiger i takt med landets økonomiske betydning. USA, EU og resten av verden - herunder Norge - har aldri hatt mer «dialog» om menneskerettigheter med Kina enn de siste ti årene. Og godt er det, må vi nesten si, men hva er egentlig hensikten? Bygger dialogen på en realistisk forventning om at den kan komme millioner av undertrykte kinesere til gode? Eller er den mest et dydens fikenblad for et raskt voksende økonomisk samkvem?
La oss formode at dialogens strateger på vår kant håper det beste, men også at de på ingen måte er blinde for dialogens egenverdi, så å si.
For Norges del øker handelen med Kina voldsomt. Det dreier seg ikke bare om import av billige varer, med velsignet og ikke-inflatorisk effekt på nordmenns kjøpekraft. Eksporten øker også - med 149 prosent de siste fem årene. 200 norske selskap har engasjement i Kina, og som næringsminister Odd Eriksen sa i Stortinget i mars: «Virksomheten i Kina bidrar til å styrke mange norske bedrifters aktiviteter og lønnsomhet i Norge».
Vi kan føre vidløftige debatter om moralen i at oljefondet, via andre fond, kan ha aksjer i en tobakksprodusent. Men vi problematiserer aldri vårt blomstrende forhold til et land som fengsler politiske opposisjonelle i stor stil, som praktiserer tortur, som henretter folk en masse også for lovbrudd som veskenapping, og som systematisk undertrykker pressefriheten - for å nevne noe.
I 1997 startet Norge en formell menneskerettighetsdialog med Kina. Jevnlig sendes en delegasjon av sted til Beijing. Her deltar folk fra regjeringen og fra det sivile samfunn, for eksempel LO, NHO, Helsingforskomiteen og Amnesty. Neste tur er i juni, men Kina har gitt beskjed om at Amnesty ikke får være med. Ifølge Amnestys norske generalsekretær er grunnen at en Amnesty-representant i en tilsvarende delegasjon fra EU nylig tok seg til rette ved å dele ut informasjonsmateriell om menneskerettighetene.
Utenriksdepartementet har protestert, men godtatt Kinas diktat. Delegasjonen skal reise, dialogen skal frem. UD får i Aftenposten støtte fra generalsekretær Bjørn Engesland i Helsingforskomiteen. Han medgir at «Norges og andre lands dialog med Kina ikke har ført til merkbar styrking av stillingen til menneskerettighetene», men mener «vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å stenge kanalen».
Kan det snarere tenkes at organisasjonene gjør seg og sin integritet en bjørnetjeneste ved å opptre som nyttige idioter for norske eksportinteresser?
Vi ser at situasjonen inneholder dilemma, og at Kina neppe lar seg imponere av at en norsk delegasjon uteblir. Men går det ikke en grense for pragmatisme og realpolitikk også?
KOMMENTARER Våre regler