Litt menneskerettigheter

Ifølge talsmenn for Bush-administrasjonen varslet Kinas president enkelte forbedringer i menneskerettighetene. Det gjaldt konkrete saker amerikanerne hadde fremmet på vegne av noen politiske fanger, men også generelt.

På pressekonferansen knyttet til presidentmøtet sa Bush at Kina måtte utvide ytrings- og religionsfriheten. Det uttrykte et indrepolitisk, amerikansk behov. Bush måtte vise at han var tøff når han inviterte lederen for en ettpartistat til USA.

Supermaktens behov lå i de andre kravene til Kinas president. Ett av dem, en følge av Kinas voldsomme økonomiske vekst, angår også den jevne amerikaner, noe Kongressen minner presidenten om. Kanskje hjalp det da at den kinesiske lederens besøk liknet et forsøk på å fornærme gjesten.

Kinas suksess rammer næringsliv og arbeidsplasser i USA, som vil ha en endring. Og Kina avviser press på Iran og Sudan fordi det har sine egne interesser som stormakt å ivareta. USA krever FN-sanksjoner mot Iran. Kina sier nei. Disse motsetningene betyr mer enn ulikheten i politisk system i supermakten USA og stormakten Kina.

Å bevare Kina
Bush-medarbeidere sa til CNN at kineserne antydet flere forbedringer i menneskerettssituasjonen. Fra amerikansk side hadde man nevnt seks ting, og tre kunne være aktuelle. Om det var store eller små ting, vites ikke. Men Kina gir aldri etter på dette: Å bevare sentralmaktens kontroll. Kina skal ikke gå i oppløsning slik det gjorde på 18-1900-tallet. Vestlig demokrati passer ikke for Kina, er beskjeden.

Første bud er å holde Kina samlet og å gjøre det stort. Det siste gjør USA urolig. Supermaktmonopolet utfordres. Resten av Asia liker det heller ikke. Men et Kina i oppløsning er heller ingen lystelig utsikt.

Tidligere kunne de europeiske stormaktene og de nye, USA og Japan, få Kina til å forvitre for å forsyne seg av byttet i imperialistisk ånd. I dag frykter mange den politiske islamismen i det sentralasiatiske beltet, som fortsetter inn i Kina.

Lord Palmerston var en av de store lederne i britisk politikk på 1800-tallet og beskrives som ihuga nasjonalist. Han sa at Storbritannia hadde ingen permanente allierte, bare permanente interesser. I dag kjennes mottoet i den utvidede formen som huskeregel for alle stormakter.

Permanente interesser overskrider permanente idealer. Interessene er all politikks mor. De andre er fjernere familiemedlemmer, men lager den ideologiske himmel over politikken. I likhet med Norge har USA misjonskallet. Noen ganger setter verden pris på det, som under siste verdenskrig.

Bare de var vennlige
Imperialismen oppløste Kina for å slippe til. Men stormakter foretrekker stabilitet i strategisk viktige områder, for eksempel for å sikre råstoffer. Det må være en vennlig stabilitet, og den kan sikres av diktatur eller demokratisering, alt etter forholdene. USA har støttet diktatorer eller krevd eller bidratt til at de forsvant.

Et undertrykkende regime kan skape ustabilitet, og når det faller, straffer det seg å ha støttet det. Sjahens Iran ble et fast punkt. Så falt sjahen. Det gjelder å skifte side i tide.

Amerikanske presidenter ble obs på poenget uten å kunne si at de heretter bare ville alliere seg med demokratier. Bush gikk til krig mot Irak. Det var en krig mot Saddam Hussein mer enn for demokratiet, selv om et iraksk, USA-vennlig demokrati måtte stå som en ønskedrøm. I Saudi-Arabia tåler Bush fortsatt mangel på demokrati.

Forholdet mellom USA og Kina dreier seg om spenningen mellom økonomiske, politiske og militære ambisjoner. For USA vil et åpnere Kina med «mer» demokrati og «mer» menneskerettigheter fremstå mer vestlig forutsigbart og derfor være i pakt med amerikanske interesser. Mer står i anførselstegn fordi det her nettopp er tale om relative ting.

Demokrati blir skremmende også for Vesten dersom det fremmer muslimsk separatisme i Kina. I Algerie innebar frie valg at den politiske islamismen ville vinne, og omverden foretrakk et militærkupp. Udemokratiske arabiske ledere måtte støtte det palestinske demokratiet, fordi palestinernes sak ble et demokratikrav. Nå anbefaler USA og Europa demokratiet for hele den arabiske verden.

Demokrati på mange språk
Frie valg kan der gi makten til udemokratiske krefter fordi regimene har holdt nede all opposisjon bortsett fra islamismen, som de ikke mestret og som derfor fikk hevd på opposisjonsrollen. Økonomisk utvikling og stabilitet krever demokrati, sier amerikanerne og europeerne. Frie valg uten forberedelse i demokrati kan gi noe helt annet.

Demokrati må være på russisk, svarer president Vladimir Putin når han kritiseres. Og demokratiet haster ikke så mye at Vesten ødelegger forholdet til Russland med et ultimatum. Viktigst er at Russland opptrer forutsigbart vennlig, så får demokratiet gå seg til. Eller gå i stå?

Kinas ledere tilbyr folket vekst og nasjonalisme. Proletariserte bønder, middelklassen og studentene kan ha ulike ønsker om arbeid, det gode liv og intellektuelt armslag. Men når Vesten ikke ser et ukrainsk-lignende trykk i Kina, et trykk man ble tvunget til å støtte, kan Vesten i likhet med de kinesiske lederne ta det lange perspektivet, som fra gammelt av har vært det kinesiske, og hevde påvirkning for skrittvis forandring gjennom demokratihjelp til kinesiske institusjoner og økonomisk samkvem med et enormt marked. Vesten kan snakke om penger uten å måtte forstyrre samtalen utidig med andre tema.

Massakren på Den himmelske freds plass i Beijing tvang Vesten til å erklære sørgetid. Men Kina var for viktig. Resten får komme i tidens fylde, bare ikke som et kinesisk kaos. Det møter Kinas ledere forståelse for. Selv ber Bush om gehør for at krigen mot terror må koste litt menneskerettigheter.

Amerikanske Google går foran med godt eksempel og tilbyr Kina et sensurvennlig internettopplegg. Google får et marked til for sin søkemotor, og Kina kan bli moderne uten antatt fare. Det er det saken gjelder, å få interessene til å gå i hop.