SLUTTAVTALEN fra klimatoppmøtet i København ble i hovedsak svak. Det skyldes en rekke faktorer, som at USA ikke hadde nye utslippsreduksjoner å komme med.
Å holde Barack Obama ansvarlig for nederlaget, blir imidlertid for enkelt. Handlingsrommet til verdens mektigste mann er i øyeblikket sterkt begrenset av den forestående lovbehandlingen i Kongressen, og av nyvalgene til neste år. Mer ambisiøse utspill fra Obama i København ville paradoksalt nok risikert å sette klimakampen tilbake, ettersom de kunne ha gjort det enda vanskeligere å få en amerikansk klimalov igjennom Kongressen i 2010. Den loven trenger USA – og verden.
SAMTIDIG har toppmøtet vist at USAs globale hegemoni er utfordret fra flere hold. Obama møtte kraftig motbør fra en rekke land, og spesielt Kina, når det gjaldt kravet om internasjonalt innsyn og kontroll med klimatiltak. Slik India yppet seg under fjorårets WTO-forandlinger, har vi denne gang sett at fremvoksende økonomier som Kina, Brasil og Sør-Afrika ikke lenger vil la seg diktere av de rike landene.
Da sluttavtalen skulle loses i havn, var det USA og de største fremvoksende økonomiene som satt i førersetet. Tross alle sine gode intensjoner, ble EU redusert til en statist, noe som understreker Europas relative svekkelse vis-à-vis Asia og USA.
TOPPMØTET reiser også spørsmålet om verdenssamfunnet trenger nye og mer effektive formater å forhandle i. For mens den økonomiske og kulturelle globaliseringen har skutt voldsom fart gjennom det tiåret som nå går mot slutten, henger den politiske globaliseringen etter.
I København snakket erfarne diplomater åpent om at konsensussporet fra FNs klimakonvensjon ikke lenger duger, etter snart 20 år med svak fremdrift.
Et alternativ kan være at mindre grupper av store utslippsland søker sammen for å finne løsninger, som i sin tur eventuelt spilles inn i FN-sporet. Erfaringene fra løse grupperinger som G20 og Major Economies Forum er rett nok ikke de beste, men etter hvert som alvoret i klimatrusselen og utålmodigheten med dagens forhandlingssystem øker, vil de kunne få en langt viktigere rolle.
TOPPMØTET i København har vist at en rekke land, både i nord og sør, foreløpig ikke har vilje nok til å løse klimaproblemene. Og det har demonstrert at gapet mellom rike og fattige land er foruroligende stort.
Det vil være svært beklagelig dersom toppmøtet fører til ytterligere svekket tillit mellom nord og sør, på et tidspunkt i historien da rike og fattige land har alt å vinne på å stå sammen om felles politiske løsninger. Om toppmøtet kan resultere i smidigere og mer resultatorienterte forhandlingsprosesser, vil likevel noe viktig være vunnet.
KOMMENTARER Våre regler