SEKS DAGER ETTER katastrofen vet vi at jordskjelvet i Haiti er en av de verste naturkatastrofer på den vestlige hemisfære i nyere tid. I deler av hovedstaden Port Au Prince er mange tusen innbyggere omkommet, bydeler er lagt i grus, enorme tragedier har utspilt seg på hvert eneste gatehjørne. Grunnen til at vi fikk vite dette så kjapt er at Haiti bare er en kort flytur unna Miami på fastlandet i USA. Vestlige nyhetsmedier har vært tallrikt til stede, og et påfallende trekk er at de dokumenterte jordskjelvets omfang lenge før nødhjelpen kom.
MEDIENES PRIMÆRE oppgave er å rapportere fra katastrofen og vise hvilke konsekvenser den får. Men etter de første dagene var mangelen på nødhjelp til den haitiske hovedstaden en bærende klage. Det er et tragisk scenario når flere tonn nødhjelp blir stående på en flyplass, mens mange tusen mennesker lider bare en times kjøretur unna.
Kritikken er forståelig, og det er lett å skjønne desperasjonen både hos overlevende, øyenvitner og pressefolk. Men den fører noen ganger til en moralsk indignasjon som neppe gavner hjelpearbeiderne på stedet, eller dem hjelpen er ment for.
Logistikksituasjonen i Port Au Prince sier først og fremst noe om hvor totalt ødelagt byen er, og at alle strukturer er satt ut av funksjon, inkludert FNs lokale hovedkvarter. Halvparten av president René Prévals regjering omkom i katastrofen, og det finnes knapt fungerende lederskap i Haiti. Det er slike fakta det ofte er vanskelig å skjønne konsekvensen av. Men det kan være en av grunnene til at hjelpearbeidet ikke fungerer etter «europeisk» standard.
MEDIA GJØR EN VIKTIG JOBB i slike katastrofeområder, ikke minst for å skaffe oppmerksomhet til en hardt prøvet sivilbefolkning. I Haiti har mange internasjonale TV-kanaler vært i konkurranse om å fortelle personlige skjebner, små drama og store fortellinger. Noen av dem har vært relevante og sterke. Andre har skapt ubehagelige situasjoner både for lokalbefolkning og reportere, og har ikke bidratt vesentlig til forståelsen av katastrofens omfang eller konsekvenser.
En knapp uke etter jordskjelvet er analysen og refleksjonen like viktig som reportasjen. Vi må prøve å forstå bedre hvorfor et samfunn som Haiti er så lite i stand til å tåle katastrofer som de siste årene har kommet med brutal regularitet. Dette er altfor lett å glemme i kaoset.
De siste TV-kameraene forlater Haiti om noen dager. Det er synd, for den viktigste historien i tiden etter handler om hvordan det internasjonale samfunn kan hjelpe Haiti til å stå bedre rustet til neste naturkatastrofe. For den kommer.
Synspunkter? Si din mening i kommentarfeltet under.
KOMMENTARER Våre regler