Sviket mot barnevernsbarna

UNGDOMMER helt ned i sekstenårsalderen som bodde i egne boliger ble definert som «ikke-mitt-bord» av Fylkesmannen i Hordaland. Sikkerhetsnettet forsvant uten at Fylkesmannen forsikret seg om at det fantes noen annen instans som hadde tilsynsansvar for ungdommene. Ansvarsfraskrivelsen er et svik mer enn et systemsvikt.

DEPARTEMENTET har grepet inn, både mot Fylkesmannen i Hordaland og Bufetat Region Vest. Det er en nødvendig reaksjon, men det er ille at den kommer så sent. Rusproblemene i barnevernet har lenge vært kjent, det samme har rømningsproblemet vært.

Når både Bufetat Region Vest som ansvarshavende for statens barn og Fylkesmannen som tilsynsmyndighet har latt det skure og gå, synes en av forklaringene å være at de offentlige myndighetene har valgt å søke dekning i formaliteter.

FYLKESMANNENS sjekklister fortoner seg som en parodi på papirtilsyn. Fylkesmannen synes å ha forholdt seg mer til sine dokumenter enn til de barna og ungdommene som er i statens forvaring. Dermed er ikke de åpenbare rusproblemene tatt alvorlig. Heller ikke problemene som følger av manglende overvåking og oppfølging av barna og klientene. Muligheten til tvangstiltak er undergravd av omfattende krav til formaliteter, og behovet for bedre lovhjemler for tvangstiltak er smuldret bort i dokumenthaugene.

BARNEVERNET og Fylkesmannen har tydeligvis ikke tatt alvorlig nok at de har satt seg selv i foreldrenes sted ved omsorgsoverdragelsen til staten. Barnevernsbarna er gjort til statens barn, med det ansvaret som medfølger. Når både barnevernet og tilsynsmyndigheten svikter sine oppdrag, er det ingen til å erstatte dem.

Det er i dette lyset statens ansvarsoverdragelse må bedømmes. Og i dette lyset må formalitetene praktiseres.

Når departementet nå har lagt nye føringer både for Bufetat Vest og Fylkesmannen i Hordaland, må departementet også se til at de nye kravene blir fulgt opp i praksis. Mest presserende er økt kunnskap om rus og om hvordan de ansatte skal forholde seg til rusproblemene. Bufetat Region Vest har sviktet grovt på dette feltet.

ALLER VIKTIGST er det likevel å bedre omsorgskulturen for barnevernsbarna. Det er krevende å være forelder, det er enda mer krevende å sette seg i foreldrenes sted for barn og unge med store vansker. De som står i førstelinjen i dette arbeidet trenger all den støtte og kunnskapspåfyll de kan få fra dem som sitter med avgjørelsesmakten.