Status og ansvar

UNESCO registrerer det umistelige av verdens kultur og natur. Det som må beskyttes. Da kan det ligne en selvmotsigelse at ordførere og reiselivssjefer står klare til å utnytte statusen i turistindustrien. UNESCO blir reklame for økt turisme.



Miljøvernministeren kommenterte i går vedtaket, for det var hans sak, ikke næringsministerens. UNESCO er opptatt av vern, ordførere og turistindustri av bruk. Det gir en spenning som ikke behøver å bli en motsetning. Det blir den dersom man i iveren etter listeplassen har tatt for lett på forpliktelsen.

Det UNESCO gir kan UNESCO ta tilbake dersom pliktene forsømmes. De innebærer negativt begrensninger i utnyttelsen av kulturminnene og naturområdene og positivt tiltak for å sikre og bevare dem. Bergen satte mye inn på å få Bryggen på listen, men strever fortsatt med pliktene.



Nærøyfjorden kan ligne et område under beleiring. Forsvaret har et alliert skyte- og treningsfelt tett inntil vår nye verdensarv og ønsker om å utvide bruken. De er blitt dempet, i alle fall foreløpig, men er neppe forsvunnet. Kanontorden er dårlig UNESCO-musikk.



Ved Gudvangen utvinnes anorthositt, og det er planer om mer bergdrift. Den skal harmonere med områdets nye status. Ekstremsportveko på Voss kan igjen få vansker når helikoptre skal bringe fallskjermhoppere opp på toppene. Og ordførere og reiselivssjefer har ventet på klarsignal til en offensiv rettet mot Nærøyfjorden og tilliggende distrikt.



Veksten i Hordaland skjer i de ytre områdene. De indre sliter, og noen mener at storsamfunnet dertil saboterer en positiv utvikling ved å motarbeide bro over Hardangerfjorden. I indre deler av Sogn og Fjordane vil man også ha vekst.



Da er det legitimt å satse på turisme, anorthositt og ekstremsport, og plass på UNESCOs liste for å bli et attraktivt mål for turistene. Men det krever tanker om hvilken utnyttelse som passer i et område UNESCO utpeker som særdeles verneverdig. Turisme i en fjord og langs vei og jernbane behøver ikke by på store problem. Verre kan det bli med bergverksdrift. Fylkesmennene i Hordaland og Sogn og Fjordane mente at det viktigste nå var UNESCO-vedtaket. Så fikk man ta striden om anorthositt etterpå, med UNESCO. Det hadde vel vært bedre å ta den først. Rekkefølgen kan gi mistanke om at man ville ha både UNESCO-status og anledning til å utnytte området som om det ikke hadde den.

Får man til balansen mellom vern og bruk, er det bare å gratulere med at det norske fjordlandskapet er hevet til en verdi for hele verden.