DE IRONISKE poengene sto i kø da EU-kommisjonen denne uken la frem forslag til sin «Europa 2020»-strategi, som skal gjøre Unionen mer økonomisk stabil, mer suksessrik innenfor utdanning og mer miljøvennlig gjennom det neste tiåret.
Dokumentet legges frem mens Spania sitter med EU-formannskapet, et land i dyp økonomisk krise. Spanjolene sliter med en rekke av de sykdomstegnene som er typisk for økonomiene på det europeiske kontinentet: Et relativt høyt kostnadsnivå, fallende produktivitet og et lite fleksibelt arbeidsmarked. Resultatet er tapt konkurransekraft vis-à-vis de fremvoksende økonomiene i Asia, og utflagging av produksjon og arbeidsplasser. Da blir det veldig vanskelig å nå målene i «Europa 2020».
Bildet fra Europa er alt annet enn oppløftende
DET GJØR ikke saken bedre at EUs forrige vekststrategi - den såkalte Lisboa-strategien fra år 2000 - endte i absolutt ingenting. Den gang var målet å gjøre unionslandene til «den mest dynamiske og konkurransedyktige kunnskapsbaserte økonomien i verden innen 2010». Det er påfallende at akkurat dette tiåret var perioden da Europas relative økonomiske nedgang i forhold til de største handelspartnerne for alvor ble tydelig.
Det europeiske kontinentet skiller seg fortsatt ut med høy levestandard globalt. Men det er en kostbar levestandard. Hvordan den skal finansieres i fremtiden uten en sterkere verdiskapning i EU-landene, blir et stadig mer påtrengende spørsmål. Oppgaven blir ikke lettere av at Europa vil rammes ekstra tungt av eldrebølgen. Vi lever i den eneste verdensdelen som vil oppleve en nedgang i folketallet frem mot 2050.
EUROEN har avslørt problemene med å ha en felles pengepolitikk med et felles rentenivå i en så uensartet region som dagens EU-land, så lenge det ikke finnes en felles europeisk finanspolitikk som kan bidra til mer økonomisk utjevning mellom land og regioner.
«Europa 2020» tar til orde for en større grad av økonomisk koordinering på EU-nivå. Men tankene om en «økonomisk EU-regjering» er sterkt omstridt i en rekke EU-land. Og Europas befolkning er åpenbart lei av alle visjonene om mer europeisk integrasjon for øyeblikket, slik den tunge prosessen bak Lisboa-traktaten demonstrerte. Etter finanskrisen er det snarere nyproteksjonismen som har preget EU.
ALT DETTE innebærer at det vil bli svært vanskelig å følge opp «Europa 2020» med konkret og virksom EU-politikk, og at fremtidig vekst fortsatt vil bero på medlemslandenes nasjonale politikk. Strategien er tidsmessig rik på moteord som «smart vekst» og «innovasjon». I likhet med forgjengeren er ordene stort sett blottet for innhold.
Det er synd for EU. Og det er synd for utenforlandet Norge, som har alt å vinne på et EU i økonomisk og politisk oppdrift. I øyeblikket er bildet fra Europa alt annet enn oppløftende.
Synspunkter på lederartikkelen? Si din mening i kommentarfeltet under:
KOMMENTARER Våre regler