Nye boder som kopi av de gamle

BODREKKEN I SKUTEVIKEN tåler ikke moderne nybygg på branntomtene. Det ytre skallet må gjenreises som kopi av de brente bygningene. Spørsmålet er hvor langt man skal gå i å kopiere innredningen. I så måte bør bryggegårdene tjene som modell. Det vil si at gjenskapingen så langt mulig og praktisk og økonomisk forsvarlig skjer etter antikvariske retningslinjer.

Vedlikehold og vøling av Bryggen er sikret gjennom offentlig støtte. De verneverdige bodene i Skuteviken og Sandviken er for det meste i privat eie, og mangler et lignende offentlig sikkerhetsnett, faglig, administrativt og økonomisk.

ERFARINGEN OG KOMPETANSEN som er opparbeidet på Bryggen, bør også komme bodene til gode. Bodene bør ivaretas etter samme retningslinjer som om de hadde hatt plass på UNESCOs liste over verdens fellesarv, uavhengig av om bygningsmiljøene får en slik plassering eller ikke. Den norske stat har råd til, og skulle føle seg forpliktet til, å gå i bresjen for vern om kulturverdier i internasjonal klasse.

Bygninger må vernes gjennom bruk. Det innebærer gjerne en viss tilpasning i forhold til antikvariske ideal, men ikke til maksimal fortjeneste for eierne. Både bruk og profitt er begrenset av bygningenes verneverdier, og det er antikvariske myndigheter som må fastsette hvilke retningslinjer eierne må rette seg etter. Slike retningslinjer bør ikke være unødig konfliktskapende. Bevaringsekspertisen skal være praktisk anvendelig for å gi et økonomisk grunnlag for forvaltningen av eiendommene.

SJØBODENE ER IKKE SPESIELT kompliserte eller dyre konstruksjoner, men som kulturminner har de begrensede muligheter for anvendelse. Varig og faglig forsvarlig vern kan i mange tilfeller være avhengig av offentlig støtte. Antallet verneverdige sjøboder er fremdeles så stort at det trolig trengs et eget administrativt og faglig apparat til å skjøtte denne oppgaven.

Bergen kommune bør snarest mulig forespørre Stiftelsen Bryggen om den kan lage en utredning for vernearbeidet, kanskje med sikte på å utvide stiftelsens ansvarsområde. Uttalelser fra kulturministeren og andre rikspolitikere tyder på at det ikke er tilrådelig å vente på noe statlig initiativ.

PRESSET FOR Å ØKE de statlige bevilgningene til kulturminnevern, må imidlertid holdes oppe. Bergen, med en så stor andel av nasjonale og internasjonale verneverdier, er av de store taperne i kampen om små midler. Når det gjelder disse fellesverdiene, er den norske stat en gnitalus sammenlignet med atskillig fattigere europeiske land.