Kvinnepanelet

NORGE HAR BÅDE et departement for likestilling og en ombudsordning for likestilling. Det burde være mer enn nok forvaltnings- og pådrivergrunnlag for regjeringens likestillingspolitikk. Likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) utydeliggjør sitt politiske ansvar ved å oppnevne et statlig kvinnepanel på toppen av kransekaken.

Kvinnepanelets leder, Loveleen Brenna, erkjenner at de lovmessige og formelle hindrene for kjønnsmessig likestilling er ryddet av veien. Det som gjenstår er sosiale og kulturelle sperrer, som også kan gi seg utslag i økonomisk diskriminering. Men disse sperrene er ikke entydig basert på kjønn. I mange tilfeller vil de også være forbundet med klassetilhørighet og andre forhold som kan begrense livsutfoldelsen.

KVINNEPANELET MINNER OM Bondevik I-regjeringens verdikommisjon; det skal representere de fleste varianter av kvinner, sosialt, økonomisk, religiøst, etnisk, seksuelt. Som verdikommisjonen kan kvinnepanelet gi mange spennende innspill til debatten, og bli et interessant verksted å delta i. Men som verdikommisjonen har ikke kvinnepanelet noen politisk legitimitet; det verken har eller skal ha det overordnede samfunnsoppdraget som politiske parti representerer.

Audun Lysbakken burde ha brukt sitt eget parti og regjeringsapparatet til eventuell omlegging av likestillingspolitikken. Det er slikt vi ha politiske partier til. I en slik prosess hører det også med å søke råd utenfra, når det anses nødvendig eller ønskelig. Rådslag er statsminister Jens Stoltenbergs nyord i så måte.

Men det statsoppnevnte kvinnepanelet er ikke bare tiltenkt en rådslagsrolle, statsrådens ambisjon er at panelet, på samme måte som likestillingsombudet, skal ha en pådriverrolle for et mer likestilt samfunn - uten å ha noe folkevalgt mandat. Det er slikt vi burde ha politiske parti til.

DET PUSSIGE ER AT også land med atskillig mindre anvendelse av sosial ingeniørkunst også vinner medaljer: Norge har ennå et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked.

Tunge og dyptgripende samfunnsendringer er nødvendig for at Norge skal bli hundre prosent likestilt. Faren er at en slik utopi vil innebære en inndeling i godkjente og ikke-godkjente måter å innrette livet sitt på. All statlig, sosial ingeniørkunst innebærer fare for et ensrettet samfunn. Likestillingspolitikk må være et politisk ansvar, og dermed utskiftbar, slik Audun Lysbakken er det.

Uenig med lederen? Si din mening i feltet under!