Krigen mot terror

Islamistisk terror lar seg ikke stanse med militær intervensjon. Al-Qaida er svekket i Irak, sannsynligvis også i Afghanistan, men som ideologi finner islamistisk terror grobunn i en lang rekke land og områder med svakt statsstyre. Den formen for krig mot terror som hittil er ført i Irak og Afghanistan, har ikke stoppet etableringen av baser i land som Jemen og Somalia. Det finnes da heller ikke ressurser eller politisk vilje til flere militære intervensjoner av tilsvarende omfang som i Irak og Afghanistan.

Å begrunne krig med ønske om spredning av demokrati og menneskeretter, har ikke lenger noen troverdighet. Krigene i Irak og Afghanistan har gitt for magre resultater i så måte. Og de har kostet for mye, i tap av liv, i materielle ødeleggelser, i økomiske uttellinger og i politiske tabber og feilslag. Erkjennelsen om at hver nasjon må være ansvarlig for sin egen utvikling, har kommet for sent.

At krigene har foregått i muslimske land, har dessuten bidratt til å skape en oppfatning om at muslimer – mer enn politiske motstandere – er krigsmål. Det har bidratt til nye fiendebilder, til rekruttering av nye, «hellige» krigere – og til opptrapping av krigen mot terror.

USA og dets allierte kan ikke velge å la være å forholde seg til de nye basene for islamistisk terror. Destablisiering truer ikke bare vertslandene, men hele regioner. Konsekvensene er uoverskuelige og ytterst farlige for hele det internasjonale samfunnet.

Somalia er en stat i oppløsning, Jemen, med et stort antall somaliske flyktinger, står på randen til å bli det. Samtidig er disse landene spesielt utsatte for klimaendinger, med en sterk befolkningsvekst. Uavhengig av hvem som måtte vinne makten, er de materielle utsiktene illevarslende. Det er fare for store flyktningestrømmer – og for lett rekruttering av unge menn til ekstremistiske bevegelser.

Oljeavhengigheten og frykten for egen sikkerhet har skjerpet president Obamas antiterrorpolitikk. Frykten for egen sikkerhet har også skjerpet maktbruken og maktspillet i de regionale stormaktene, som Saudi Arabia. Men virkemidlene i stater i oppløsning er begrenset.

For USA og dets allierte er det blitt mer fristende å støtte diktatur, så lenge de råder over et effektivt voldsmonopol, uten eksportambisjoner, enn å oppmuntre til demokratisk utvikling. Krigen mot terror kan ikke stanses, men den har lange utsikter.

Synspunkter? Bruk kommentarfeltet under.