Krig uten utgang

OPPSLUTNINGEN om krigen i Afghanistan minsker i takt med antallet soldater som kommer hjem i likkiste. Det viser erfaringen fra land som har hatt langt høyere tapstall enn Norge. Men den norske regjeringen vil trolig holde stand så lenge amerikanerne gjør det. Det kan bli mye lenger enn til sommeren neste år, den fristen som president Barack Obama har satt. Krigen i Afghanistan lar seg ikke vinne. Den lar seg vanskelig tape også.

Etter ni års krigføring er ambisjonene vesentlig senket. Fred og utvikling er honnørord som ikke lenger står til troende; ikke når de står sammen I Afghanistan lar disse ordene seg ikke kombinere i overskuelig fremtid.

EN SLAGS FRED - fred for Norge og våre allierte - lar seg kanskje oppnå ved å la Taliban overta slagmarken. Det kunne kamufleres ved å invitere de såkalte moderate kreftene i Taliban inn i regjeringskontorene. Krigen ville da være redusert til en borgerkrig, der ikke-moderate talibaner, de tradisjonelle krigsherrene og makthaverne, lappeteppene av ulike folkeslag og klaner sto mot hverandre. Taperne ville være kvinner og barn og de som arbeider for en modernisering av landet.

Den største frykten er likevel faren for at en talibanisering av Afghanistan skal destabilisere en allerede utsatt region. Pakistan er mest sårbart i så måte, men flere sentralasiatiske land er også i faresonen. Med India og Iran på hver sin flanke, er Afghanistan et svært farlig kort å sette i spill.

USAS SUPERMAKTSPRESTISJE står også på spill i Afghanistan. USA har full folkerettslig dekning for den ledende krigsrollen supermakten har tatt på seg. Men både begrunnelsen og motivasjonen for krigføringen har endret seg etter hvert som krigshandlingene har trukket ut. Viktigheten av å fjerne Taliban som vertskap for internasjonal terrorisme vek først plassen for et mål om fred og utvikling og endog demokrati. I sin tur ble denne luftigheten erstattet med et mer pragmatisk ønske om å kunne overlate Afghanistan til en noenlunde fungerende afghanske regjering.

DET SOM NÅ STÅR IGJEN, er hvilke mål det er verdt å se sitt lands sønner og døtre dø for. Vi trenger ikke bare bedre klargjøring av krigsstrategien som Norge er en del av, vi trenger også tydeliggjøring av regjeringens begrunnelse for fortsatt deltakelse i denne krigen. Statsminister Jens Stoltenbergs stadig gjentatte mantra om at vi gikk inn med våre allierte og at vi går ut med våre allierte er ikke god nok invitasjon til en opplyst, demokratisk debatt.


Trenger vi en tydeliggjøring av regjeringens begrunnelse for fortsatt deltakelse i denne krigen?