Krevende skilsmisse

DEN NORSKE STATSKIRKEN har vært en del av et politisk system. Kirken har stått midt oppe i en samfunnsutvikling som den ikke har kunnet overse. Kvinners rettigheter, vurderinger av moral og skam, inkludering og toleranse - alt dette er tema som er blitt diskutert i åpne debatter. Kirken har både vært tema for debattene, og part i dem. Resultatet er høyst sannsynlig at store deler av kirken er blitt mer åpen og inkluderende enn den ellers ville ha vært.

Derfor er det ikke så rart at mange frykter hvordan det vil gå med utviklingen i kirken dersom politikerne mister sin innflytelse over den. De frykter at den positive utviklingen vi har sett i kirken vil stoppe opp, og i verste fall at den vil ta noen steg tilbake. Kanskje vil dørene stenges for både kvinner og homofile i vigslede stillinger.


DET ER LETT å slutte seg til denne uroen. Det ville være synd hvis kirken, som en stor del av befolkningen føler eierskap til, skulle fjerne seg så langt fra folk at de opplever å miste kirken. Men er dette en reell fare?

Neppe. En av de store styrkene til Den norske kirke er nettopp at så mange føler tilhørighet til den. Styrken i tilhørigheten, og begrunnelsen for den, varierer. Men kirken har en plass hos et bredt utvalg av innbyggerne. Skulle kirken stelle seg slik etter et eventuelt skille fra staten at den mister denne posisjonen, har kirken tapt. Det må være et mål for kirken å nå ut til folk. Dermed må kirken svare på de behovene og forventningene folk har til den. En lukket, intolerant kirke kan ikke klare det.

I DAG KAN de fleste av oss la være å engasjere oss i kirkespørsmål fordi vi har overlatt den oppgaven til politikerne. Skilles kirken fra staten må vi ta et mer direkte ansvar selv. Da må kirkens medlemmer fortelle hvilken kirke de vil ha. De må ha arenaer for å ytre slike meninger, og flere av kirkens organer bør bli demokratisk valgte. Slik kan den brede folkekirken bevares.

Så kan man si at et trossamfunn ikke kan utforme sin plattform med utgangspunkt i flertallets meninger. Kirken er ikke et politisk parti, den har et annet utgangspunkt. Men gjennom at kirken oppfordrer til, og engasjerer medlemmene sine til debatt om trosspørsmål, sikrer den dialogen som må finnes mellom kirkens ledere og medlemmer.

De som tror at kirken, gjennom en skilsmisse fra staten, vil trekke seg inn i sitt konservative selv og ignorere samfunnsutviklingen, tar forhåpentligvis feil. For et skille mellom stat og kirke bør være uunngåelig.