Kamp om forskningspenger

DET ER GAMMEL kunnskap at Norge ikke er i front som forskningsnasjon. Særlig om vi sammenligner med andre nordiske land, kommer Norge dårlig ut. Det er ikke fordi Norge mangler penger. Svaret ligger mer i at små norske industrimiljøer har hatt en heller mager tradisjon for å sette av midler til forskning og utvikling. Bevilgninger fra en rik stat har bare til en viss grad kunnet bøte på dette.

Men kanskje er bildet noe lysere enn offentlig statistikk viser. Så sent som i mars i år uttalte næringsminister Trond Giske i Bergen at Norge er en flinkere innovatør enn tall fra for eksempel OECD tyder på. Han mente oljeindustriens ekstreme lønnsomhet gjør at all forskning og nyskaping i Norges viktigste næring knapt blir synlig.

DET REGJERINGS oppnevnte Fagerberg-utvalget har sett nærmere på sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater for den offentlig finansierte forskningen i Norge. Konklusjonene ble presentert mandag, og de slår fast at vi stadig ligger langt bak Danmark, Sverige og Finland i forskningsproduksjon og internasjonalt gjennomslag. Men vi har bedret vår posisjon det siste tiåret. Nå foreslår utvalget tiltak for å løfte norsk forskning ytterligere.

Det er ikke fordi Norge mangler penger

Den offentlig finansierte forskningspotten i Norge er på rundt 20 milliarder kroner. Den private er om lag like stor. Fagerberg-utvalget vil utvide den offentlige potten med to milliarder kroner, og styre en større del av den i retning av aktive – og særlig flinke – forskere. De skal konkurrere om midlene på åpne arenaer. Altså mer til dem som får mest fra før. Samtidig foreslår utvalget flere doktorgradsstipendiater pluss en femåring prøveordning med automatisk tildeling av driftsmidler til forskning, basert på den enkelte forskers prestasjoner. Men også dette er omstridt, fordi det innebærer en detaljstyring av institusjonenes ressursbruk.

NORMALT HAR det offentlige tatt et særlig ansvar for grunnforskning, mens næringslivet konsentrerer seg om nytteforskningen. Oftest er det grunnforskningen – som ikke umiddelbart gir penger i kassen – som lider. På nytteforskningens område har petroleumsnæringen vist vei, og norsk olje- og gassteknologi er blitt en blomstrende eksportnæring. Det samme kan i noen grad sies om oppdrettsnæringen, som har ført norsk laks og lakseprodukter opp i en ledende markedsposisjon internasjonalt.

REKTOR Ole Petter Ottersen ved UiO mener utvalget har sviktet, og ikke sett på de samfunnsøkonomiske resultatene av forskningen, slik det skulle. Andre kritiske røster har alt pekt på en altfor kortsiktig tankegang og manglende realisme i kravet om to milliarder ekstra.

VI STØTTER mer enn gjerne en politiikk som kan løfte norsk forskning opp til nordisk standard. Men vi frykter at handlingsregelen og kampen for de mange gode formål vil vanskeliggjøre at forskningen kan tilgodeses med to friske milliarder.

Hva mener du må til for å løfte norsk forskning ytterligere? Si din mening i feltet under.