DET ER tilnærmet umulig å være uenig i intensjonene bak stortingsmeldingen om den store samhandlingsreformen, som helseminister Bjarne Håkon Hanssen legger frem i dag. Den skal sørge for at Helse-Norge blir bedre rustet til å møte den store økningen i kroniske lidelser som demens, diabetes, rus og psykiske lidelser, samt ruste oss for eldrebølgen. Målet er også å fange bedre opp alle «svingdørspasientene», som lider av at ulike deler av helsevesenet ikke kommuniserer godt nok. Og – selvsagt – reformen er ment å bremse den galopperende kostnadsveksten i helsevesenet, som ingen norsk regjering hittil har kunnet gjøre noe med.
ET AV de viktigste grepene i den nye reformen er å flytte flere pasienter over fra sykehusene til primærhelsetjenesten. Det er utvilsomt fornuftig, forutsatt at det følger nok penger med reformen til kommunene, og at pengene blir brukt på nettopp helse.
I dagens situasjon ligger 150.000 ferdigbehandlede pasienter til enhver tid på sykehus, fordi kommunene ikke har et tilfredsstillende tilbud til dem. Det skyldes ikke minst feilslåtte finansieringssystemer og manglende samsvar mellom kommunalt og statlig forvaltningsnivå. De statseide sykehusene har insentiver for å bli kvitt pasientene, mens kommunene ser seg tjent med at de blir liggende.
ERFARINGER fra Danmark, som BT skrev om i går, viser imidlertid at bedret kommunikasjon mellom kommuner og sykehus og økt finansieringsansvar for kommunene ikke har hatt den tilsiktede virkningen. Selv om danske myndigheter foreskrev den samme medisinen som den norske samhandlingsreformen nå skal bruke, sliter danskene fortsatt med at mange ferdigbehandlede pasienter opptar dyre sengeplasser på sykehusene.
Det er kaldt vann i blodet for dem som har overdrevne forventninger til Hanssens nye reform. Ikke bare er problemstillingene svært komplekse; reformen er også kjørt frem i høyt tempo og til dels med svak dialog med de berørte partene. Da kan den fort ende som en ny Nav-reform.
ETT AV de mest omstridt punktene i reformen gjelder fastlegene, som trolig vil få økt sin kommunale plikttjeneste. Det kan komme til å virke, men det kan også vise seg at denne formen for diktat ikke er riktig medisin for å styrke fastlegenes rolle som bindeledd mellom primær- og spesialisthelsetjenestene.
Før den endelige reformen er ferdig i 2012, må det også avklares nærmere hvor de mange nye legene i kommunehelsetjenesten skal hentes fra, og hvordan kvaliteten skal sikres. Kvalitet må også være det bærende prinsippet når man skal styrke innsatsområder som med sikkerhet blir viktige i årene fremover, som geriatrien.
KOMMENTARER Våre regler