Gå av, Iversen

I EVALUERINGSRAPPORTEN om Giardia-utbruddet i Bergen finner vi en lang liste med forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk. Det står svart på hvitt at den utløsende årsaken til utbruddet var utette avløpssystem knyttet til den nære bebyggelsen i området ved Knatten/Starefossen/Tarlebøveien. Det står også at oppfølging av drikkevannsforskriftene kunne ha forhindret utbruddet.

Ser vi isolert på det, er det ikke rart at vannsjef Ivar Kalland besluttet å trekke seg fra stillingen. For er det ikke vann- og avløpsetatens ansvar å følge opp forskriften? Og er det ikke Kalland som har ansvaret for at avløpssystemet er tett?

Jo da, vannsjefen kunne ha stått enda hardere på sitt, insistert på at politikerne bevilget ham og etaten mer penger, rast mot utsettelser av oppgraderingen av anlegget i Svartediket, og på alle måter arbeidet mot politikere som ikke prioriterte hans felt. Men han jobber på oppdrag fra politikerne, innenfor rammer de har definert. Da må noen spørre om han ble gitt muligheten til å gjøre en jobb som var så god at dette kunne vært unngått. Da må noen spørre om generasjoner av bypolitikere har gitt etaten denne muligheten.



DET HAR DE IKKE. Knapt noen politiker har orket å gå til valg på at vi må betale høyere vannavgift for å sikre oss rent vann. Men det er et politisk ansvar, og belastning, å jobbe for mer penger til dette feltet. Det er også et politisk ansvar at det ble åpnet for boligbygging i nedslagsfeltet til Svartediket. Videre var det en politisk beslutning å utsette byggingen av doble sikkerhetsbarrierer i Svartediket, i påvente av et nytt anlegg i 2007. Til syvende og sist er det også politikerne som har ansvaret for budsjettene til vann- og avløpsetaten, og dermed etatssjefens spillerom.



ANSVARET FOR AT vi endte opp der vi gjorde må deles på alle som har hatt politisk ansvar siden vann- og avløpsetaten ble opprettet. Men uheldigvis for Lisbeth Iversen var det hun som var byråd for vann og avløp da Giardia-saken dukket opp. Det er også hun som mener at kommunen har tatt nok ansvar gjennom å legge seg langflat, iverksette intern og ekstern gransking, og å betale erstatning.

At kommunen legger seg langflat skulle bare mangle. Det samme kan sies om resten av botsøvelsene. Spørsmålet er om byråden har tatt nok ansvar. Spørsmålet er også om vi, i et parlamentarisk system, kan godta at en etatssjef står frem og tar ansvaret, mens politikerne nøyer seg med å legge seg flate, og iverksette granskinger.



VI MENER NEI. I en parlamentarisk tradisjon må politikere innimellom ta ansvar for beslutninger de ikke har hatt direkte innflytelse over. Som en statsråd i en norsk regjering symboliserer også en byråd en rolle, og gir ansvaret et ansikt. Det er ikke personen Lisbeth Iversen som må være seg bevisst dette ansvaret. Det er i rollen som byråd hun må være det. Hvis hun lar Kalland si opp med begrunnelsen «det er riktig at noen tar ansvar», svikter hun i rollen som ansvarlig byråd. Kalland kan ta et faglig ansvar. Men Giardia-utbruddet skyldes ikke bare faglig svikt. Det skyldes også politisk svikt. Med Kallands avgang er det blitt brutalt synlig at det politiske ansvaret henger i luften. Kalland kan i verste fall ende opp som syndebukken her. Det kan hans øverste sjef, byråd Lisbeth Iversen, unngå ved å ta det politiske ansvaret.

Lisbeth Iversen bør gå av.