NORGE ER – både i egne og enkelte andres øyne – en stormakt innenfor bistand og fredsskapende virksomhet. Regjeringer av ulik farge har løftet frem disse «myke» temaene i utenrikspolitikken, mye ut fra ønsket om å bidra til det gode.
Men også ut fra ideen om at et lite, velstående og uavhengig land som Norge kan få utrettet mye som stormaktene ikke kan gjøre.
Og – i økende grad – ut fra ren egeninteresse, hvor tanken er at fred og bistand bygger merkevaren Norge globalt.
DEN POLITISKE enigheten om norsk bistand og utenrikspolitikk er stor – kanskje for stor. Blant annet derfor trenger vi forskning på norsk bistand og andre utviklingspolitiske temaer, som ikke har som oppgave å underbygge enigheten – men å utfordre den.
Den siste uken har det versert en debatt i BT om forskningen i regi av institutter som NUPI, CMI og PRIO. Skjer denne forskningen tilstrekkelig uavhengig fra de politiske oppdragsgiverne? Er båndene mellom forskning og politikk for sterke? Finnes det viktige spørsmål forskerne ikke stiller?
NUPI-forsker Ståle Ulriksen hevder at oppdragsgiverne i departementene er blitt mer profesjonelle i sin håndtering av forskningen, og at brukere og oppdragsgivere ikke forsøker å påvirke forskningsresultatene. Men, legger han til, «det er likevel åpenbart at oppdragsgiver bestemmer tematikk og ofte vinkling. Det betyr at det er store felter det aldri blir forsket på.»
Astri Suhrke og Eyolf Jul-Larsen ved CMI etterlyser forskning på de overordnede spørsmålene, som selve bistandens funksjon og eksistensberettigelse.
De små, tette miljøene i bistands-Norge virker etter Suhrke og Jul-Larsens mening kritikkhemmende, slik at det norske godhetsregimet ustanselig reproduseres, mens kritikken mot bistanden blir marginalisert eller demonisert.
Selv foreslår de et eget senter for kritisk bistandsanalyse i regi av Norges Forskningsråd.
DETTE ER viktige, seriøse innspill fra tungvektere innenfor den instituttsektoren BT har utfordret. Det tjener til deres ære at de kommer på banen.
Desto mer påfallende blir det at debatten ikke plukkes opp på politisk hold. Norges forskningsråd bør også svare på det konkrete forslaget fra Astri Suhrke og Eyolf Jul-Larsen. Og vi etterlyser NUPI-direktør Jan Egeland, som var tema for den kommentaren som utløste debatten i BT.
Det er også grunn til å etterlyse norske samfunnsforskere på høyskoler og universiteter, som man kan forvente at står friere til å forske enn oppdragsforskere på NUPI, CMI og PRIO. Hvor er de? Og ikke minst: Hva mener de?
KOMMENTARER Våre regler