«NORGE ER en politisk og økonomisk overskuddsnasjon. Vi har rygg til å bære vår del av ansvaret for å skape en bedre verden», skriver Jonas Gahr Støre i boken «Å gjøre en forskjell» fra 2008.
Det er et utgangspunkt vi deler. Men det forutsetter at Norge er til stede der hvor makten utøves.
I DN i går gikk Jonas Gahr Støre kraftig ut mot G20, ett av de internasjonale fora hvor Norge ikke har tilgang. Støre mener at G20 som en selvoppnevnt gruppe mangler politisk legitimitet, samtidig som gruppens politiske betydning øker. Utenriksministeren tar til orde for at medlemmer og ikke-medlemmer av G20 snarest må komme sammen for å drøfte rammene for samhandling. En løsning kan være at de nordiske landene får delta i en egen regional gruppering.
G20 ER langt mer representativt innrettet enn forgjengerne G7 og G8, også Støre vedgår det. Og han er med på at G20 har bidratt til å styrke samarbeidet mellom de etablerte vestlige stormaktene og de fremvoksende økonomiene, noe som har vært viktig i opprydningen etter finanskrisen.
Så har Støre rett i at G20 som selvutnevnt gruppe mangler den folkelige legitimiteten som de etablerte multilaterale organisasjonene hviler på. Det er problematisk. Men han unnlater å nevne at mye av årsaken til G20s økte betydning er en utbredt misnøye med måten dagens multilaterale organisasjoner fungerer på. Verdenssamfunnets svake respons på spørsmål som handel, fattigdom og klima kan gi økt tyngde til eksklusive politisk-økonomiske fora i årene fremover.
NORSKE diplomater og de fleste av våre politikere er oppdratt til aldri å si et vondt ord om FN. Problemet oppstår når FN så åpenbart mangler fremdrift og effektivitet, slik vi ser det i blant annet klimaspørsmålet.
Samtidig har Norge valgt å være utenforland i andre, mer forpliktende politiske samarbeid enn FN. Det skal vi ikke laste Jonas Gahr Støre for, regjeringens mest uttalte ja-mann. Utenforskapet vårt i Europa svekker vår politiske innflytelse internasjonalt, blant annet ved å vanskeliggjøre utenriksministerens ønsker om en tettere integrert og mer profilert nordisk blokk i internasjonal politikk.
JONAS GAHR STØRE har gjort seg til talsmann for sterkere prioriteringer i norsk utenrikspolitikk, og han har rehabilitert egeninteressen som utenrikspolitisk handlingsgrunnlag. Det er en linje vi deler. Samtidig finner vi grunn til å etterlyse noe større realisme i Støres analyse av den globale maktfordelingen, og særlig et mer kritisk blikk på FN.
Makt og effektivitet på den ene siden, og inkludering og legitimitet på den andre, er ofte motpoler i internasjonal politikk. Et svakt FN må ta sin del av skylden for at makt og effektivitet er kommet sterkere på moten blant nye og gamle stormakter.
Mener du FN bør styrkes og eventuelt hvordan?
KOMMENTARER Våre regler