Med den nasjonaleminnemarkeringen kl. 15 i dag er den offisielle sørgeperioden etter terroranslagene formelt og endelig over. Valgkampen har vært i gang en uke, men først nå begynner det virkelige alvoret, med Arbeiderpartiet på banen for fullt.
Det er befriende. Som mange har påpekt de siste ukene, var massakreringen av ungdommer på politisk sommerleir i virkeligheten et angrep på selve demokratiet. Høy valgdeltakelse den 12. september ville vært et ypperlig tilsvar.
Pisk er det siste virkemidlet man bør ty til
Sett mot dette bakteppetblir det spesielt interessant at et stort flertall i regjeringens inkluderingsutvalg ønsker å utrede innføring av stemmeplikt ved valg i Norge. Årsaken er dels at valgdeltakelsen over tid har vært synkende, og mer spesielt at innvandrere bruker stemmeretten sin i lavere grad enn nordmenn flest. Lav valgdeltakelse blant innvandrere er uttrykk for manglende integrering og kan samtidig være et hinder for mer integreringsvennlig politikk.
Derfor er det ikke vanskelig å støtte målet om større valgdeltakelse blant innvandrere. Og det er positivt at rekrutteringsutvalget løfter frem det faktum at deltakelse i demokratiet ikke bare innebærer rettigheter, men også visse plikter. Det har vi alle godt av å bli minnet om.
Like fullt finner vigrunn til å advare mot innføring av stemmeplikt i Norge. Dels fordi det bør være opp til det enkelte individ hvorvidt det ønsker å stemme, noe som vil kunne komme i konflikt med blant annet personlige og religiøse overbevisninger hos den enkelte. Retten til å følge slike overbevisninger bør veie tungt.
Vi må dessuten kunne forlange at politikken gjør seg mer attraktiv for velgerne, uten å gå omveien om nye individuelle plikter. Den som er pålagt å stemme, gjør det kanskje ikke med verken innlevelse eller overbevisning. Men det finnes en rekke måter å bringe politikken nærmere den enkelte på, ikke minst i et lokalvalg som det vi skal ha i høst.
De som bekymrer seg over lav deltakelse ved lokalvalgene, bør begynne med å reflektere over at svært mye makt er flyttet bort fra kommuner og fylkeskommuner de siste tiårene, noe som naturligvis svekker insentivene både for å engasjere seg aktivt i politikken og for å møte opp ved valg. I den grad lokalpolitikken befinner seg i en krise, bør man vurdere å tilføre norske lokalpolitikere økt innflytelse ved å flytte mer makt bort fra det sentrale statsapparatet. Større bruk av folkeavstemninger, senket stemmerettsalder, mer bruk av direkte personvalg og åpnere nominasjonsprosesser i de politiske partiene er andre virkemidler det kan være verdt å diskutere for å høyne det politiske engasjementet blant folk flest.
Når det gjeldertiltak rettet spesielt mot innvandrere, er
økt kunnskap det viktigste virkemidlet. Mange innvan-
drere – og særlig de som kommer til Norge i voksen alder – mangler basale kunnskaper både om demokratiet generelt og om det norske valgsystemet spesielt. Det går det an å bøte på gjennom opplæring, men neppe gjennom tvang.
Pisk er som regel det siste virkemidlet man bør ty til, dersom ingenting annet viser seg å nytte.
Så også i politikken.
Si din mening i kommentarfeltet under!
KOMMENTARER Våre regler