Bredbåndsparadoksene

I Oppedal i Ytre Sogn, ikke langt fra fergekaien, står en slank, høy antenne. Det er kanskje ikke så mange av de forbipasserende bilistene som vet det, men med slike antenner kan mange av bredbåndsproblemene i mindre sentrale strøk løses. Det behøver ikke koste skjorten.



Antennen tilhører Lavik-selskapet WAN Vest, som er i ferd med å bygge et trådløst bredbåndsnett som i første omgang strekker seg fra Jølster til Oppedal. Dette lille firmaets prosjekt rommer mange av paradoksene som preger situasjonen på bredbåndsfeltet i Norge i dag.



Beskjeden fra sentralt politisk hold har vært klar og konsis i flere år. Det er markedet alene som skal sørge for at norske bedrifter og privatpersoner får mulighet til rask internettforbindelse og tilgang til multimedietjenester via ulike bredbåndsløsninger. I statsbudsjettet for 2003 bekreftes prinsippet på ny: Den såkalte Høykom-ordningen, som yter tilskudd til offentlige virksomheter for å stimulere dem til å ta i bruk bredbånd, måtte tåle et kutt i bevilgningen. 51 millioner kroner er alt ordningen har til rådighet i 2003, men av de få statlige initiativer på området er Høykom det med mest midler.

Dette må bety at ansvarlige politikere er fornøyd med utbyggingstakten av bredbånd i Norge. Men det har de ingen grunn til. Ta et nylig publisert tall fra Statistisk sentralbyrå: I hele Sogn og Fjordane er det seks - 6 - bedrifter som har "ekte" bredbåndtilknytning (det defineres gjerne som overføringskapasitet på 2 Mbit/s eller mer). Langt de fleste bedrifter og privatpersoner må nøye seg med internett over ISDN.



En bredbåndsutvikling styrt av markedshensyn alene deler inn regioner i sentrale og usentrale strøk på en ny og overraskende måte. For beboere i Bergens tett befolkede bydeler må problemstillingen fortone seg fjern. De kan gjerne velge mellom flere forskjellige tilbydere av bredbånd, fra raskere internett gjennom telefonlinjen (ADSL) til ekte bredbånd per fiber- eller tv-kabel. Men nå kan selv de som bor innen hyggelig pendleravstand til Bergen oppleve at ISDN er eneste mulighet, og vil være det i lang tid. Mens ambisiøs veiutbygging de siste årene har brakt Bergens omland fysisk sett mye nærmere, klassifiserer bredbåndsmarkedet de samme beboerne i en digital 2. divisjon.



I 1999 foreslo Senterpartiet å innføre en "digital allemannsrett" i Norge. Kravet var at statlig utbygging skulle sikre likt tilbud i hele landet, til like priser. Det var friske takter fra et parti som ellers sjelden har utmerket seg med teknologioptimisme. Haken er at Senterpartiets måte å gjøre det på ville blitt virkelig dyrt. Men intensjonen var god og bevaringsverdig. For i mellomtiden har den teknologiske utviklingen gjort visjonen om en digital allemannsrett, eller i hvert fall et mer jevnt fordelt tilbud, langt mer oppnåelig.



Gaular kommune opererer med sin beliggenhet definitivt i den digitale 2. divisjon, men kommunen ønsket å gi bedrifter og innbyggere et tilbud likevel. En runde med leverandører i fjor viste at WAN Vest med sine trådløse planer lå betydelig under de andre i pris og i praksis var den eneste realiserbare løsningen, forteller rådmann Helge Følid. For å virkeliggjøre utbyggingen har kommunen forskuttert fem års leie.



Teknologien WAN Vest og andre leverandører som Enivest bringer til fjell og fjord har de siste par årene hatt en lynrask utvikling både i Norge og internasjonalt, og er nå kjent for mange. Den trådløse standarden 802.11 utnytter en ulisensiert del av frekvensbåndet, og utstyret som trengs for å spre signalet blir stadig rimeligere. Samtidig gir det internett-tilgang med stor overføringskapasitet, potensielt sett langt mer enn 2 Mbit/s. Vanligvis er det hoteller, flyplasser og liknende travle steder som setter trådløse nett i drift, men foretaksomme enkeltpersoner har utnyttet muligheten til å lage sine egne trådløse nabolagssoner. Disse sonene har en radius på opptil et par hundre meter, men med rettede antenner kan det trådløse signalet sendes fra mast til mast med avstander på flere kilometer, og det er denne muligheten WAN Vest har utnyttet. Fra den enkelte mast kan så signalet spres til beboere og bedrifter i nærheten.



Gaular var altså avhengig av en liten, lokal bedrift for å ta spranget opp i øverste divisjon. Her ligger også problemet. For mindre sentrale strøk i Norge blir det altfor spinkelt å basere seg på at det overalt skal befinne seg lokale aktører med vilje til å ta den nødvendige risiko.

Utbyggingen vil gå for sakte, tilbudet vil bli for ujevnt fordelt og for eksponert for små aktørers vekstsmerter, og prisen vil fort bli for høy for mange husstander og bedrifter. Dette inntrykket bekreftes av tilstandsrapporten for bredbånd som ble lagt frem for Samferdselsdepartementet rett før jul: "Bredbåndsdekningen i Finnmark og i mange vestlandskommuner ville vært atskillig lavere" uten de lokale ildsjelene, heter det i rapporten.



Gaular-eksemplet demonstrerer også mulighetene som har åpnet seg for en reell digital allemannsrett. Trådløse nettverk vil være meget godt egnet i svært mange norske lokalsamfunn. Når kostnadene ved innføring av teknologien faller, blir naturligvis også den økonomiske fallhøyden mindre.



Det tragiske ved dagens politiske handlingslammelse er dermed slett ikke at vi mangler et gigantisk bredbåndsløft hvor titalls milliarder pumpes inn i en statlig megasatsing. Et slikt løft er verken nødvendig eller ønskelig, fordi det ville bli for tungrodd, ikke fleksibelt nok til å takle raske teknologiskifter. Den virkelige tragedien er at vi mangler en aktiv, koordinerende politikk hvor statlige midler på en fornuftig måte settes inn for å stimulere til lokal konkurranse mellom flere aktører og sikre levelige priser for brukerne. På et vis er det altså likevel riktig at markedet bør ordne utbyggingen, men uten intelligente incentivordninger vil det ikke skje i den skala som er nødvendig. Moderate statlige midler, smart koordinering.

Dette hadde vært nok.



De offisielle politiske målene er at offentlig sektor skal stimuleres til å anskaffe bredbåndsforbindelse. Dette skal så gi ringvirkninger til bedrifter og private. Tilstandsrapporten for bredbånd konkluderer imidlertid med at tilknytning av offentlige institusjoner ikke har skapt særlige ringvirkninger i praksis.

Så lenge bredbånd defineres som et snevert spørsmål om teknologiske løsninger og ikke som en viktig infrastrukturoppgave, er det all grunn til å frykte en videreføring av dagens politikk. I ventetiden vil vi så oppleve tidenes kommunikasjonsteknologiske paradoks. Teknologien som skulle gi regioner og bygder en ny sjanse til å hevde seg, vil isteden akselerere fraflytting og bedriftsnedleggelser, og det bevisste valget av markedet som eneste styringsredskap for bredbåndsutbyggingen vil stå frem som et særdeles mislykket regionalpolitisk eksperiment.

Olav Anders Øvrebø