• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

Jan S Vaagen
professor, UiB

Hundre år er gått siden Bergensbanen ble åpnet og ga austmannen lettere adgang til Vestlandets hovedstad. Chr. Michelsen engasjerte seg sterkt i prosjektet. Selv om han nødig forlot sin fødeby forsto han betydningen av at Hansabyen fikk plass i den nye teknologiens transportnettverk.

Hva færre bergensere vet, er at 1909 også var året Chr. Michelsen kjøpte Vigsnes Kobberverk på Karmøy. Denne investeringen medvirket til å legge økonomisk grunnlag for et viktig element i byens vitenskapelige liv, Chr. Michelsens Institutt (CMI) for Vitenskap og Åndsfrihet (1930). Et bergensk snev av Nobel. At CMI mangler en fullverdig historie, er ingen fordel for en by som ønsker å styrke sitt samspill mellom næringsliv og universitet.

Grepet av tidsånden
I Bergens Sjøfartsmuseums utstillingstekster fra 150-årsdagen (2007) for Chr. Michelsens fødsel, går det klart frem at det var gruvedrift og metallforekomster, og ikke redervirksomhet, som sto fremst i unge Christians interesser. Han averterte over hele landet etter «Alleslags Skjærp, (Gruber) og metallanvisninger», og var også som kommisjonær med å søke kjøpere i England og Belgia. Chr. Michelsen var grepet av tidsånden, en tid med oppdagelser av nye malmforekomster og nye grunnstoffer, drevet frem av den industrielle revolusjonens behov.

Teft og innsikt
Det var derfor ingen amatør som i 1909 satset på fortsatt drift på Visnes, ikke i «Gamlagruvå» som i belgisk/fransk eierskap bl.a. ga kobber til Frihetsstatuen i New York, men i Rødklev-forekomsten som franskmennene ikke hadde kunnet erverve fra norske rettighetshavere til forretningsmessig pris. Chr. Michelsen må krediteres både teft og innsikt. Som statsminister hadde han deltatt i saneringen ved Røros Kobberverk og statens engasjement i selskapet. Som skipsreder, og gjennom samarbeid med franskmennene, kjente han godt den betydning Visnes hadde hatt for fremveksten av moderne Bergens-shipping basert på dampfart.

Dessverre er lite publisert om de første driftsårene i Bergensperioden i Rødklev. Hans Lund-Andersen som var direktør for eierselskapet AS Sydvaranger da Vigsnes Kobberverk ble avviklet på slutten av 1970-tallet, har i de siste årene som pensjonist arbeidet med å plassere Vigsnes inn som teknologisk pionérbedrift i den industrielle revolusjon i Norden. I foredrag i en rekke fora har han bidratt til å kaste lys over konsekvensene av tilstedeværelsen av topp utenlandsk teknologi; dampmaskiner, telefon, elektrisitet osv. Han har tillatt meg å referere litt av en sann historie om Chr. Michelsen som «headhunter».

«Ingeniøren min»
Sommeren 1909 kom en ung bergenser hjem til Bergen som ferdig skipsingeniør fra Tyskland. På Torgallmenningen møtte han Chr. Michelsen som var ungdommens onkel. Han fortalte en interessert onkel at han etter et par ukers ferie ville søke seg jobb som skipsingeniør i et rederi eller verksted i Bergen. «Nei – det skal du ikke – jeg har jobben til deg», utbrøt Michelsen. «Du skal reise ned til Visnes og være ingeniøren min der nede». Slik ble det.

Da ungdommen, som til slutt endte opp som konserndirektør i Elektrokjemisk AS senere ble om spurt om hvordan dette kunne være mulig for en skipsingeniør, svarte han tørt; «Man argumenterer ikke mot Chr. Michelsen».

Lund-Andersens kunnskap om Bergensperioden er mye knyttet til kontakt med nettopp denne bergenseren, Claus Serck-Hanssen.

Tuftet på gruvedrift
Personlig rikdom var for Michelsen mer et middel enn et mål – et middel han kunne bruke i sin egen levetid, men som deretter burde gå tilbake til samfunnsfellesskapet. Denne tenkningen førte til opprettelsen av Chr. Michelsens Fond hvor avkastningen skulle gå til opprettelse og drift av CMI. Visnes var del av dette opplegget. iverksatt etter Michelsens død. Ifølge Lund-Andersen drev CMI gruvene med en primær hensikt: Å få finansiert mest mulig av sin forskningsvirksomhet.

Styret for gruvene besto av fremstående leger og humanister, og i perioder ble det kamp mellom gruvefolkenes behov for nødvendige investeringer og akademikernes ønske om uttak av overskudd til forskning.

Nærsynthet
Selv i tider hvor Visnes ut fra sitt ressursgrunnlag burde stått seg langt bedre enn bergverk flest, hadde driften et visst husmannspreg, med marginal bergingeniør- og geologkompetanse og dårlig ressursutnyttelse. Dette var neppe i den unge Christian Michelsens ånd. Vitenskapelig egenfinansiering har aldri vært lett her hjemme, og har ført til ulike former for nærsynthet.

Dyktige folk som kom til å sette spor etter seg i norsk bergverksdrift og næringsliv fikk likevel grunntrening på Visnes. Lund Andersen er en av dem. Vi ser frem til offentliggjøring av hans refleksjoner over følger av Visnes-epoken. Kobberverkets Venner, som fikk startstøtte fra Sydvaranger ved Lund-Andersen, fylte nylig 30 år, og har med sitt bevaringsarbeid og museum gjort Visnes til en opplevelse for besøkende.

Vigsnes i USA
Vigsnes Kobberverk er ikke glemt i den store verden (se f.eks. Wikipedia). For tiden pågår et filmarbeid i USA som søker å nøste opp de historiske trådene til verdens kanskje mest prominente frihetssymbol – Frihetsstatuen i New York. Norsk interesse for egen industri- og næringshistorie kan hente inspirasjon fra den internasjonale oppmerksomheten. For Universitetet i Bergens tiltak for økt regionalt samspill, er erfaringene fra Visnes fremdeles et skjerp å grave dypere i.