Lars Løge, produsent, Flimmer Film AS
Johnny M. Holmvåg, produsent, Flimmer Film AS
En god venninne, en drivende dyktig film og TV-fotograf, skulle forelese for førti fjortiser om sitt virke. «Hvor mange har sett 'Hvaler'?» spurte hun, for å få opp engasjementet. Et par sjenerte bakerst i rommet rakk opp hånden. «Herregud, jeg er gammel», tenkte hun, for kidza var ikke på nett. I desperasjon slang hun ut «Hva med 'Olje!', om norsk oljehistorie?». Det fløy hender i været.
Fjortenåringene er noen av de mest TV-bevisste i landet. Norsk oljehistorie har tydeligvis truffet langt bedre enn TV 2s fiksjonssatsing. Billigere var den og. Dokumentaren er TV-Norges mest populære stebarn. Helgens kortfilmfestival i Grimstad ga sine gjeveste priser, Gullstolen og Terje Vigen-prisen, til nettopp dokumentaren. Det er første gang sjangeren markerer seg med storeslem under festivalen. Kristine Skaret i Medieoperatørene produserte tre av fem prisbelønte dokumentarer. Hun har et viktig budskap til Trond Giske: Sats mer på dokumentaren. Leif Holst Jensen, leder av Norske Film og TV-produsenters forening, hevder at Giske ikke kom til dekket bord da han løftet spillefilmen. Han dekket faktisk bordet. Et annet bord står nå klart til pådekking.
Norge i et nøtteskall
Dokumentarfilmen samler flere millioner seere hver uke, og når ut til over 100 millioner seere internasjonalt hvert år. Den oppfyller kriteriene for hele NFIs støtteordning for film: Vi får samtidshistorier på norsk og vi får se hva som rører seg sentralt som i distriktene. Dokumentarfilmen er på mange måter Norge i det velkjente nøtteskallet. Dokumentarene underholder, avslører, overrasker, vekker harme, informerer, poengterer og griper seeren.
I motsetning til for spillefilmen, har dokumentarfilmen for lengst tilfredsstilt NFI sitt kjønnskrav om 40 – 60% kvinner i sentrale fagfunksjoner. Den bygger kompetanse til filmarbeidere som suges opp i TV-kanalene, underholdningskonsepter og spillefilm. Mange kaller dokumentaren for bransjens kjøtt og blod.
Dokumentaren definerer
Men enda viktigere: Den er med på å definere oss som mennesker. Den formidler hva som rører seg i dette lille landet. Begrep som folkeopplysning, borgerliggjøring og fundament for demokratisk debatt ramler frem fra tastaturet. Med fare for å høres ut som en støvete tale fra o-fagets glansår, er dette svært relevant i Medie-Norge i dag.
Likevel, dokumentaren kan ikke lenger tas for gitt på norske skjermer. Å lage en dokumentar for TV tar ofte like lang tid som å lage en spillefilm. Men den koster mye mindre, og har desto mindre muligheter for finansiering. Et grelt eksempel: Det krevde 14 finansielle bidragsytere for å skaffe til veie skarve 1,6 millioner kroner for å produsere dokumentarfilm om den ikke ukjente dikteren Olav H. Hauge.
Kronisk pengemangel
Norsk Filminstitutt (NFI), som er Giskes kanon overfor spillefilmen, er en ertepistol for dokumentaren. Selv etter at NFI og TV er med, mangler som regel 50% av finansieringen. Har man ikke med begge to, blir det sjelden film i det hele tatt.
Denne situasjonen er kronisk. Det fører til en oppgitthet i den profesjonelle bransjen. Flere produksjonsselskaper må gi opp etter en eller to filmer. Bransjen opplever en mangel på kontinuitet, og har problemer med å løfte dokumentaren ut til seerne på en effektiv måte. Resultatet er et rotterace etter små midler for å overleve bare det neste halvåret som dokumentarfilmskaper. Og nå kutter TV 2 budsjetter med machete.
Håp for dokumentaren
Men det er håp. Det koster relativt lite å ta dokumentaren et kvantesprang fremover. Ti prosent av NFI sine midler går til dokumentarfilm. Det er uforståelig i forhold til den kvalitet, det volum og den oppslutningen dokumentaren får. To av prisene i Grimstad gikk til dokumentarer som faktisk fikk substansiell finansiering, gjennom NFIs unike program «Nye veier til dokumentarfilmen». Vi mener den gode finansieringen betød mye for filmenes kvalitet.
Ordningene som eksisterer for dokumentarfilm ville vært gode om de bare hadde midler til å gjennomføre dem. Selv NFIs konsulenter og kanalenes dokumentarredaktører innrømmer at det betales dårlig i forhold til hva man får av gode filmer. Det er kanalsjefene som må ta grep – og en annen viktig sjef: Trond Giske. I Kulturløft 1 knyttet Giske dokumentarfilmproduksjonen til regionale filmsentra, som fikk noe økt bevilgning. Han krevde i tillegg fem dokumentarfilmer på kino i året.
Har livets rett
Kinofilmen først: Det er bra med en slik satsning, men dokumentarbransjen lever primært av TV. Først når TV-markedet, selve fundamentet, er styrket, kan de gode dokumentarene for kino vokse frem. Det er fundamentet som nå slår sprekker, og da rives også dokumentarens kinoplakater ned. Begge dokumentarformene fortjener livets rett.
For det andre: Filmsentrene fikk mer penger til dokumentar, men langt mindre penger enn det er behov for. Dette tolkes av bransjen som at Giske ser på dokumentaren som en artig syssel i regionene. Kulturløftet 2 bør ha høyere ambisjoner enn dette. Dokumentarbransjen har mange profesjonelle produksjonsselskaper, regissører og filmarbeidere som ofte opererer på et internasjonalt marked. Det er disse ressursene Giske kan jobbe frem visjoner med.
Visjonære Giske
Giske er flink med visjoner, han er dyktig til å realisere dem, og bør nå utnytte dokumentarbransjen til beste for hele filmfeltet.
Så her er et forslag til en ny meny:
Gjør de gode eksisterende ordningene for dokumentar funksjonelle med å sprøyte inn mer penger. Nå er det for lite for å gjennomføre et strategisk løft av bransjen.
Dra nytte av den internasjonale anerkjennelsen som allerede finnes for norsk dokumentar i utlandet. Sett opp en ordning i NFI for filmer med internasjonalt potensial og internasjonale ambisjoner.
Ny medievirkelighet
Gi distribusjons- og markedsføringsmidler til sjangeren. Den nye medievirkeligheten gir dokumentarer veldig gode muligheter. Visning over nettet, utnyttelse av digitale kinoer, osv.
Sett opp en produsentstøtteordning for dokumentarfilmprodusenter som sikrer kontinuitet i bransjen, før hodene og talentene forsvinner.
Forhandle ny konsesjon med TV 2 der dokumentaren er en viktig premiss.
Øk NRKs reelle andel til ekstern produksjon av dokumentarfilm.
Bruk erfaringene fra det vellykkede filmløft 1.
Ta på deg hovmesterdressen igjen, Giske. Dekk bordet. Mange hundre filmarbeidere står parat til å befeste norsk dokumentar som en nasjonal og internasjonal delikatesse. Det norske folk sitter klare ved vårt bord med kniv og gaffel.
KOMMENTARER Våre regler