Pål Biseth, SOS Save Our Salmon
De siste årene er det faktisk snakk om globale konsekvenser av norskeid fiskeoppdrett, med den norske stat som en betydelig aktør på eiersiden. Norge har allerede et svært frynsete renommé i store deler av verden – som et tvilsomt bakteppe for Erik Solheims misjonsreiser til den tredje verden.
Norge har et særskilt internasjonalt ansvar for villaks. Villaksstammene i Norge er på randen av utryddelse. Det genuine, stedegne genmaterialet er tapt i mer enn 45 norske lakseelver. I Hardangerfjorden mener forskerne nå at villaksen er utryddet i samtlige elver. Etterspørselen etter marint fôr til lakseoppdrett er så stor at viktige stammer av flere viktige fiskeslag i næringskjedene er brakt til randen av utryddelse på global basis.
Som erstatningsfôr etterspørres det stadig større mengder soya, der Brasil er verdens ledende produsent og har satt regnskogen under ytterligere press. Norge har nå tatt samme negative rolle som McDonalds i Brasil.
Lakse-HIV
Listen over oppdrettsrelaterte miljøproblemer er lang. Klekking og spredning av milliarder med lakselus tar knekken på vill laks og sjøørret. Lakselusen er nylig også «avslørt» som eneste smittespreder av en nyoppdaget sykdom kalt lakse-HIV. Store rømningstall har medført genetisk desimering av bestandene av vill fisk, slik at disse ikke lenger har tilstrekkelig overlevelses- og formeringsevne.
Utslipp av avføring og overskuddsfôr overgjødsler fjorder og kyst. Det er fire ganger så stor biomasse laks i merdene som det er folk i Norge. I Hardanger er forholdet 25:1. Bestander av andre kommersielle arter, som sei, lyr og torsk, beiter på avføring og laksefôr og blir ødelagt som matfisk. Kystfiskere får ikke lenger levere sei til fiskemottakene.
Uenige om medisinen
Etter mer enn et tiår med klare bevis for de miljøproblemer næringen forårsaker, har næringen nå begynt å ta innover seg problemene, bl.a. fordi næringen selv rammes. Det er oppstått en viss dialog mellom villfiskinteresser, myndigheter og næringen. I disse fora virker det som om man i store trekk er enige om diagnosen. Medisinen derimot, er det fortsatt uenighet om.
Det bør være åpenbart for alle at den eneste holdbare løsningen på de aller fleste problemområdene er lukkede oppdrettssystemer. Systemer der fisken er isolert fra omgivelsene, og der man henter vann fra dypet og sirkulerer det med pumper. Det gir en rekke fordeler: n Det bringes ikke lakselus inn i anlegget.
* Temperaturen kan styres optimalt med vann hentet fra forskjellige dyp.
* Fisken skjermes fra smitte utenfra.
* Fisken kan ikke rømme annet enn ved totalhavari.
* Avføring og overskuddsfôr kan samles opp og foredles til verdifull gjødsel for salg.
Myen om kostnader
Under Hardangerfjordseminaret nylig ble det presentert tre forskjellige teknologier for lukkede systemer, både landbaserte og sjøbaserte. Et er allerede i kommersiell drift, et er i prøvedrift og et på tegnebordet.
Hvorfor er ikke slike systemer implementert tidligere? Det har flere årsaker. Myten om kostnader og redusert konkurranseevne er den viktigste. Og at ingen har tatt seg bryderiet med å gjennomføre «feasibility studies» basert på helhetlige økonomiske kalkyler. Dessuten en nesten paranoid frykt fra myndighetene for at slik teknologi skal frata Norge komparative fortrinn ved at oppdrett teoretisk skal kunne skje nær de store markedene og ikke i Norge.
Bare fordeler
Hvordan ser så regnestykket ut for lukkede systemer? Investering i Preline Fishfarming sitt system (som er i prøvedrift i Hardanger) sies å være omtrent det doble pr. biomasseenhet som for tradisjonelle anlegg. Det bør ikke være avskrekkende. Snarere tvert om.
* Avskrivningstid blir vesentlig lenger. n Vedlikeholdskostnader vesentlig lavere.
* Rømningskostnader vesentlig lavere. n Avlusningskostnader blir null.
* Sykdomskostnader vesentlig redusert.
* Forsikringskostnader vesentlig redusert.
* Høyere utnyttelsesgrad av fôret gir store besparelser.
* Bedre kvalitet på fisken vil gi høyere pris.
* Foredling av avføring og overskuddsfôr vil også bidra positivt.
Med andre ord vil nettoeffekten av lavere kostnader og høyere inntekter gi et positivt resultat. Som ingen synes å ha oppdaget ennå.
Hva nøler de med?
Lukkede systemer vil spare villfiskstammer og miljøet for omfattende ødeleggelser samt redde oppdrettsnæringen fra selvforskyldte og potensielt fatale problemer, som resistente lakselus og nye sykdommer. Når dette i tillegg kan redde en betydelig del av Norges frynsede internasjonale ære på miljøområdet, må det være lov å spørre: Hva nøler myndighetene med?
Veien frem må være å stimulere til ytterligere utviklingsarbeid og økonomiske forstudier. Samt legge til grunn overgangsordninger og at nye konsesjoner og utvidelser fra en gitt dato må betinges av lukkede systemer.
Med tre så viktige interessenter og så store verdier på spill vil det være uforståelig om ikke myndighetene nå legger om til en vesentlig mer aktiv og restriktiv forvaltningspolitikk for opdrettsnæringen, der lukkede anlegg inngår som en bærebjelke.
Hvor lenge skal vi vente?
En delegasjon fra Canada, Chile og USA var nylig i Hardanger og karakteriserte Preline Fishfarming Systems forsøksanlegg som redningen for villfiskstammer av laks i alle problemområder i Norge og internasjonalt. I British Columbia er det allerede satt på den politiske agendaen – to uker etter besøket. Hvor lang tid skal det ta før Helga Pedersen og norske myndigheter reagerer?
Og når skal den norske stat underkaste sin deltakelse i Cermaq og Mainstream samme strenge evaluering som Oljefondets Etiske Råd rigorøst gjennomfører for fondets investeringer, slik at norske politikere skal kunne gå rakrygget ut i sine møter på internasjonale arenaer?
KOMMENTARER Våre regler