Sindre Bangstad
Førstemanuensis
Avdeling for samfunnsfag,
Høgskolen i Oslo
Med utgangspunkt i Peter D. McDonalds «The Literature Police: Apartheid Censorship and Its Cultural Consequences» (2009) er spørsmålet om hvorvidt Norge som et i tiltakende grad flerreligiøst og flerkulturelt samfunn har noe å lære av hvordan man i postapartheid Sør-Afrika har trukket grensene mellom ytringsfrihet og minoriteters krav om beskyttelse blitt reist. Svaret er etter alt å dømme nei.
Den 28. oktober 1988 ble Sør-Afrika det eneste ikke-muslimske landet i verden foruten India som forbød Salman Rushdies Sataniske Vers. At nettopp Sør-Afrika forbød Sataniske Vers er på mange måter paradoksalt. For apartheidlederne hevdet like siden innføringen av apartheid i 1948 at lovgivning og politikk i apartheid Sør-Afrika var forankret i kristne forståelser. Den nederlandske reformerte kirke (Nederduitse Gereformeerde Kerk, NGK) i Sør-Afrika representerte et sentralt legitimeringsgrunnlag for apartheidstaten. I 1986 hadde apartheidregimet under P. W. Botha erklært unntakstilstand i landet i et forsøk på å møte den tiltakende motstanden mot apartheid fra det svarte befolkningsflertallet i landet. Samme år tordnet Botha tordnet mot angivelige sørafrikanske muslimske «terrorister» som skulle ha fått militær opplæring i Libya og Iran, og NGKs synode erklærte islam som en «falsk» religion.
Klippet og limte
McDonalds bok, som vil bli stående som en klassiker i den akademiske litteraturen om litterær sensur, gir ikke klare svar på hvilke motiver den sørafrikanske apartheidstaten i virkeligheten hadde for å forby Sataniske Vers. Sikkert er det imidlertid at den sikkerhetskomiteen som fattet vedtaket om å forby Rushdies roman fritt klippet og limte fra protestene til Islamic Foundation (IF) i Leicester i Storbritannia, som sto sentralt i organiseringen av protestene mot Sataniske Vers i Europa, i Midtøsten og i Asia. Som Malise Ruthven påpekte i A Satanic Affair: Salman Rushdie and the Rage of Islam (1990) var IF på det tidspunkt dominert av aktivister med tilknytning til det islamistiske Jamaat e-Islami (JI) i Pakistan. Skal man tro Kenan Maliks From Fatwa to Jihad: The Rushdie Affair and Its Legacy (2009) inngikk protestene mot Sataniske Vers også i en rivalisering mellom Saudi-Arabia og Iran om hegemoni blant de krenkede. Dette utelates av McDonald, og han bidrar derved beklageligvis til å gi inntrykk av at Rushdie-sakens forløp i Sør-Afrika var en mer lokal affære enn det som faktisk var tilfellet. Den sørafrikanske muslimske filmsensoren som skrev rapporten om Sataniske Vers for sikkerhetskomiteen som forbød boken leste aldri boken. Han hadde fått et eksemplar av IFs pressemelding om Sataniske Vers fra sørafrikanske muslimske organisasjoner.
«Genuint litterært verk»
Rettighetserklæringen i den sørafrikanske postapartheidgrunnloven fra 1996 garanterer presse- og ytringsfrihet, samt retten til kunstnerisk frihet. På grunnlag av The Publications Act av 1996, som trådte i kraft i 1998, ble det opprettet et uavhengig Film and Publication Board (FPB), som på grunnlag av henvendelser fra det allmenne publikum vurderer om en publikasjon skal tillates eller ikke. I februar 2002 opphevet FPB det 14-årige forbudet mot Sataniske Vers. Sørafrikanske muslimske organisasjoner hadde krevd at forbudet fra 1988 ble opprettholdt. I 2001 var 1. 46% av Sør-Afrikas befolkning muslimer. I sin begrunnelse skrev FPB at romanen Sataniske Vers uten tvil var et «genuint litterært verk av en internasjonalt ledende litterær skikkelse», og at romanen verken kunne anses å representere en «oppfordring til vold» eller «hat mot islam». Langt mer kontroversielt var det at FPB ga romanen en X18-klassifisering, og anbefalte at den ikke skulle være i åpent salg i kommersielle bokhandlere i Sør-Afrika, eller til låns i offentlige biblioteker. I praksis innebærer dette at det i samtidens Sør-Afrika bare er universitetsstudenter og de som har råd til å kjøpe bøker som har fri tilgang til den. Like fullt mener MacDonald at FPBs vedtak representerer en rettferdig og kreativ tilpasning til det forhold at postapartheid Sør-Afrika som et sekulært demokrati som er interkulturelt og flerreligiøst inneholder minoriteter hvis begreper om det hellige ikke er nedfelt i grunnloven. Men her, i etterordet til The Literature Police, kan det virke som om MacDonald forsøker å forene det uforenlige. Rettighetserklæringen (se f.eks. paragraf 9 (2 og 3)) i den sørafrikanske grunnloven av 1996 etablerer ifølge sørafrikanske grunnlovseksperter likhet som den sentrale verdien. Det er vanskelig å se begrensningen av sørafrikanske borgeres tilgang til Sataniske Vers i et land hvor den sosiale og økonomiske ulikheten er blant de mest dramatiske i verden som uttrykk for noe annet enn en intellektuell elitisme og aktiv diskriminering av sørafrikanske borgere på bakgrunn av sosial tilhørighet og økonomiske ressurser.
Ren propagandakanal
Tidligere i år besluttet den sørafrikanske interimspresidenten Kgalema Motlanthe seg for å sende utkastet til et tillegg til Film and Publications Act tilbake til parlamentet. Det var på bakgrunn av at sørafrikanske avisredaktører hadde protestert mot loven og reist spørsmål ved om lovens innføring av sensur før publisering var forenlig med grunnloven. I postapartheid Sør-Afrika har man opplevd at ANC har fylt statskringkastingen SABC så til randen med partikadre at den nå fremstår som en ren propagandakanal. Liberale og statskritiske avismedier leses av et lite mindretall av befolkningen. Nobelprisvinneren J. M. Coetzees roman Vanære (1999) fikk hard medfart av ANCs intellektuelle apparatchiker.
Blomstrende omskriving
Nylig nektet Sør-Afrika Dalai Lama visum til landet fordi «det ikke var i Sør-Afrikas interesse» – en blomstrende omskrivning av den makten den kinesiske ambassaden i Pretoria utøver i landet. Det er med andre ord grunn til å være på vakt både i forhold til elitistiske forståelser av ytringsfriheten, forsøkene på å begrense den, og i forhold til selvsensur. For som rettsfilosofen Ronald Dworkin påpeker er ytringsfriheten i siste instans et grunnleggende vilkår for et legitimt og demokratisk styresett. Den tilbyr i sine bedre øyeblikk også religiøse og kulturelle minoriteter en mulighet til å bidra til utviklingen av en mer demokratisk offentlighet. Eksempelet Sør-Afrika illustrerer først og fremst at statlige eliter også kan instrumentalisere kravene om respekt og fravær av krenkelser som ledd i sementeringen av sin egen makt, dersom lovgivningen først rydder veien for dette.
Sindre Bangstads bok «Sekularismens ansikter» publiseres av Universitetsforlaget.
KOMMENTARER Våre regler