Kronikk av Thorvald Gran
Professor, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, UiB
Blir det noe av prosjektet om å samordne norsk politikk i Norge med norsk utviklingspolitikk overfor fattige land i sør? Det er en ambisjon i regjeringens bistandsmelding, Stortingsmelding nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt, kapital: norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom. Regjeringen peker der på at norsk u-hjelp utgjør 4 % av all u-hjelp i verden. Den sier at andelen bør i det minste opprettholdes. Det er bra. Det er i hvert fall (noen) penger som går fra det rike nord til det fattige sør.
Sammenkobling uteblir
Klarer regjeringen sammenkoblingen? Dårlig, etter min mening. Norsk u-hjelp er fortsatt nokså ensidig «å utvikle u-landene».
Norge skal:
- utvikle velfungerende stater i sør
- bidra til aktive sivile samfunn, (frivillige organisasjoner); og et levedyktig næringsliv.
norsk u-hjelp skal:
- gjøre det attraktivt for u-landene å treffe «klimaansvarlige utviklingsvalg».
- Internasjonale organisasjoner skal få norsk bistand til å utvikle «globale fellesgoder».
Globale fellesgoder er: et stabilt klima, fred, kontroll med sykdom og et fungerende finanssystem. Denne listen er ambisiøs. (Er det Peer Gynt som spøker i bakgrunnen?). Den sier intet om endringer i Norge.
Fellesgodene
De utvalgte fellesgodene er viktige men abstrakte. Stabilt klima har med mer enn u-hjelp å gjøre. Det er vel i-landene, ikke u-landene, som primært bør gjøre klimaansvarlige utviklingsvalg. Fred er av det gode, men det er et abstrakt prinsipp for praktisk u-hjelp; kontroll med sykdom også? U-hjelp kan bidra til et fungerende finanssystem, men også til det motsatte. Listen er hederlige idealer.
Men fellesgodene er også materielle, havene, fisken, oljen, luften, landområdene, skogene osv. Norge sitter på en god bit av disse fellesgodene. Meldingen sier ikke et ord om norsk ansvar for å dele slike materielle ressurser under norsk kontroll med resten av verden. Der ligger kanskje en viktig diskusjon for den fremtidige u-hjelpen. Hvordan kan for eksempel de enorme oljeressursene Norge kontrollerer inngå i u-hjelpen?
Oljen som fellesgode
Så vidt jeg kan se jobber regjeringen ganske motsatt med å utvide norsk herredømme over naturressurser. Mer havbunn er det siste blitt norsk. Burde ikke slike materielle fellesgoder i større grad forvaltes av felles institusjoner (for eksempel EU og FN)? Ifølge infoplease på nettet produserte de 14 største oljelandene i verden 42 millioner fat olje pr. dag i 2006. Norge produserte da 3 millioner fat pr. dag eller ca. 7 % av totalen.
Ved å la oljen ligge eller ikke brenne den kunne Norge kanskje redusert oljeforbrenningen med 5 %. Norges egen oljeforbrenning innenfor landets grenser er en brøkdel av den prosenten. Selv der klarer ikke Norge egne definerte utviklingsmål. Meldingen sier u-landene må ta «klimaansvarlige utviklingsvalg». Jammen sa jeg smør.
Statene som besittere
Viljen til å rette utviklingslyset mot Norge selv er til stede i meldingen. Det er bra. Norge er en middels stor, suveren nasjonalstat. (Det er 228 land i verden. Norge er med sine 4,5 millioner midt på treet, 114 plass. Med økonomi, olje, land, vann og haveiendom - og stor krigsmaskin - er Norge blant de store nasjonalstatene.) Nasjonalstatene, uansett indre styreform, er ikke løsningen på globale utfordringer men kanskje heller noe av hindringen. Nasjonalstatene er selvopptatte. De er ekstreme uttrykk for privat eiendomsrett. De kaller det suverenitet. De har nesten alle militær makt klar til å beskytte den eiendomsretten. De er ekstreme eiendomsbesittere. De krever absolutt eiendomsrett til sitt territorium. Internt i Norge er den private eiendomsretten relativ.
Hvis fellesskapet vil, tar det min tomt, vel å merke mot kompensasjon i penger. Slik er det ikke med statene. De bøyer bare av i eiendomsspørsmål når de tvinges. Derfor er det viktig å innordne nasjonalstatene, også den norske, i kontinentale og helst globale organisasjoner som (gradvis) gjør statenes suverene eiendomsrett til naturressursene relativ. Den utviklingspolitikken er i gang. EU forsøker å «borgerliggjøre» europeiske stater, gjøre statene til «statsborgere» i et større fellesskap (i denne omgang av stater). FN er et flott men svakt forsøk globalt.
Selv om det svir
De sosiale fellesgodene som demokratiske stater, fred og finansinstitusjoner er viktige fokus for u-hjelpen. Men viktigere for å koble Norge effektivt inn i u-hjelpen er kanskje de materielle fellesgodene: klima, land, skoger, hav, havbunn, olje, fisk osv. Der er det lettere å operasjonalisere norske bidrag; selv om det svir. En viktig utviklingsstrategi er å sivilisere nasjonalstatene, også den norske, arbeide for å få dem inn som «statsborgere» i internasjonale og globale, «statsdemokratiske», organisasjoner. Gradvis kan kanskje u-landene drive frem «utviklingsansvarlige beslutninger» i Norge og i det rike, nokså suverene nord.
KOMMENTARER Våre regler