Farvel, frihet

Kronikk
Arve Kirkevik
nettbruker

Ytringsfriheten har alltid vært kontroversiell. Det ser vi også i siste del av den nye straffeloven som snart vil bli vedtatt. Nå er det ytringsfriheten på internett som skal strupes, bl.a. skal det bli lettere å stenge nettsider som myndighetene hevder er der for «å sjikanere enkeltpersoner eller persongrupper». I praksis betyr dette at friheten på nettet frem til nå bare har vært et uhell, fordi de totalitære personligheter ikke har rukket å tøyle teknologien raskt nok. Internett er fortsatt revolusjonerende:

For første gang i historien kan enhver person være sin egen redaktør. Det finnes ikke noe som er mer fryktet blant tyrannisk anlagte personer enn at alle borgere kan publisere det de vil uten forhåndssensur. Ytringsfriheten bør komme inn i valgkampen, så den blir noe mer enn at politikerne bare kaster sykehjemsplasser for pleietrengende eldre etter hverandre.

Blasfemi som unntak
Det har vært skremmende å se prosessen med den nye straffeloven over flere år, der det meste har fått passere uten debatt. Blasfemidebatten var et unntak, men ingen sier at «religion eller livssyn» er beskyttet allerede i den gjeldende rasismeparagrafen § 135a og dette punktet er vedtatt videreført men ikke trådt i kraft i § 185 om diskriminerende og hatefulle ytringer i den nye straffeloven.

Ærekrenkelser foreslås legalisert, men grepet får sterkt redusert verdi grunnet foreslåtte endringer i andre paragrafer som uthuler et ellers godt forslag. I den nye § 185 om hatefulle ytringer er det også gitt beskyttelse for personer med nedsatt funksjonsevne, og da begynner smørbrødlisten med særskilt beskyttede svake grupper å bli lovlig lang.

Faktisk er hele befolkningen beskyttet av denne nye loven, fordi det er mange som har nedsatt funksjonsevne, og uansett er alle omfattet av punktet om religion og livssyn.

Nedlatende beskyttelse
Psykiske lidelser omfattes av «nedsatt funksjonsevne», og hvis det vil bli en paragraf som blir praktisert, må ganske mange i pressen og samfunnet ellers fengsles eller bøtelegges hver gang en psykisk syk person begår et drap, for da flommer det over av diskriminerende eller hatefulle ytringer som rammer hele gruppen av psykisk syke pga. generaliseringer som blir gjort mht. farlighetsvurderinger.

Men – er det virkelig noen med nedsatt funksjonsevne som ønsker en slik nedlatende beskyttelse? Jeg frykter at min gruppe vil bli mer hatet enn i dag hvis § 185 blir praktisert, og det vil i alle fall bli slik at mange vil bryte loven i protest mot reguleringen. Den siste utvidelsen av § 185 er foreslått slik om hatefulle og diskriminerende ytringer: «Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.»

Medienes forsømmelse
Denne bestemmelsen er ment å ramme private og halvoffentlige ytringer.

Hvis man skal ta dette angrepet på privatsfæren alvorlig, og bestemmelsen blir vedtatt og praktisert, vil det kunne foregå slik:

Sitter du på bussen med en venn og uttrykker deg hatefullt og diskriminerende om personer med alvorlige sinnslidelser, kan du bli bøtelagt eller fengslet, dersom en sinnslidende med god hørsel sitter og overhører dette.

Det som er mest alvorlig, er medienes forsømmelse av sitt samfunnsansvar både nå ved siste delproposisjon, som skal behandles i Odelstinget 28. mai – og de tidligere vedtatte delene av den nye «Lov om straff».

Hvorfor er det så forsvinnende få som viser sin bekymring over at den mest inngripende lovendring som er gjort på over hundre år ikke blir heftig debattert i avisenes spalter? Det kan i hvert fall ikke sies at det har vært noe merkbart engasjement fra pressefolk mot forslaget om å gjøre det lettere å stenge nettsider.

Ondsinnede parodier
Siden nettsider som skal stenges bl.a. er rubrisert som sjikane, høres det nok tilforlatelig ut for mange; haken ved det er at det vil ramme vanlige folk, enkeltpersoners blogger o.a., mens sjikane i mer raffinert form i pressen vil kunne fortsette som før.

Også humorprogrammer i radio og fjernsyn er betydelig mer effektive i å bryte ned enkeltmennesker med sine ondsinnede parodier, som aldri vil havne i retten. Etter å ha hørt en politiker bli latterliggjort tilstrekkelig mange ganger i «Hallo i uken», er det vanskelig å ta vedkommende seriøst lenger.

Både pressen og nettbrukere henger ut enkeltpersoner som ikke er offentlig kjent, så det er ingen grunn til at private nettbrukere skal straffes hardere enn redaktører; de vil likevel slippe unna pga. makten de har.

Det vil aldri komme på trykk i en odelstingsproposisjon at aviser, radio- og tv-kanaler skal stenges hvis noen føler seg forfulgt og sjikanert av disse. Derimot skal privatpersoner som skriver fæle ting på nettet om navngitte barnevernsarbeideres gjøren og laden stoppes.

Redusert ytringsfrihet
I det hele tatt har regjeringen redusert ytringsfriheten – den mest grunnleggende av menneskerettighetene – til et forhandlingskort som kan spilles frem og tilbake, jf. blasfemidebatten. Den som underkjenner et menneske retten til å ytre seg, selv for mobbere og hatefulle nazister, har underkjent dets rett til å eksistere.

Når man først har sagt seg enig i at ytringsfriheten er den viktigste av våre menneskerettigheter, må man også ta den sure jobben etter festtalen, nemlig å tvinge andre rettigheter til å vike når de skal veies opp mot ytringsfriheten, som f.eks. vern mot mobbing, sjikane, rasisme/hatefulle ytringer og krenkelser av privatlivets fred i offentlige fora.

Mobbing på internett
Vil en slik fullstendig legalisering få nettet (og pressen) til å renne over av sjikane og rasisme? Tja. Det vil neppe bli noe verre enn det er, for når alt dette blir lovlig, vil det ikke lenger være nødvendig for ikke-rasister å komme med rasistiske ytringer som en ren demonstrasjon mot forbudet.

Mobbing på internett er et reelt problem, men det er først når noen kjøper påstandene til mobberen at den blir skadelig for dem som forfølges. Er det virkelig bare onde mennesker som følger med på internett? Når noen blir utsatt for alvorlige angrep, er det beste å besvare en ytring med en ytring, slik utenriksministeren gjorde på FNs rasismekonferanse.

Absolutt vern
Hvorfor kunne ikke Norge heller gå foran som det landet med det sterkeste vernet av ytringsfriheten? Enhver som ytrer seg, bør få et absolutt vern mot oppsigelse, anmeldelser, søksmål og straffeforfølgelse. Da ville Norge bli verdens første ytringsparadis.

Til politikerne som arbeider med straffeloven: Benytt anledningen til å fjerne alle paragrafer som begrenser ytringsfriheten. Juridifisering er en svinepest som brer seg også i vårt land – la den ikke få spre seg til internett!