Av Shimche Ben-Menachum, norsk jøde, født og oppvokst i Norge
Aller først tre definisjoner: Nasjonalstat: Avgrenset geografisk område der majoriteten av befolkningen har et felles historisk opphav og en felles kultur, eventuelt også en felles religion og/eller felles språk, som atskiller dem fra medlemmene av andre nasjoner. Sionist: Person som er positiv til eksistensen av en jødisk nasjonalstat som innbefatter Zion (Sion), dvs. Jerusalem. Antisionist: Motstander av Israels eksistens som jødisk nasjonalstat.
Mange har forgjeves prøvd å «bevise» 1) at det kan settes et skarpt skille mellom det jødiske folk og jødedommen, 2) at det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom jødedom og sionisme, og 3) at det ikke finnes naturlige bånd mellom jødene og Israel. Men enhver som har mer enn overflatisk kjennskap til jødedommen, det jødiske folk, Israel og sionismen, vil kunne se at dette er fire sider av samme sak som griper så sterkt inn i hverandre at ingen av elementene kan fjernes uten at en grunnleggende forutsetning for de øvrige går tapt.
Slitesterk tilknytning
De fleste jøder har derfor en særdeles slitesterk mental og følelsesmessig tilknytning til Israel. For svært mange er den selve grunnfjellet i deres identitet, uansett hvor i verden de bor, uansett hvilken grad av personlig kontakt de har med andre jøder og uansett hvordan de stiller seg til jødiske tradisjoner og til jødedommen som religion. Målt med de ovenstående definisjonene er et overveldende flertall av verdens jøder sionister - undertegnede inkludert.
Trass i at jøder flest har en overordnet felles interesse av at Israel skal bestå som jødisk nasjonalstat, blir det likevel absurd å trekke den slutning at majoriteten av verdens jøder dermed blindt applauderer alt israelske myndigheter til enhver tid foretar seg. Jøder er neppe mer enige seg imellom enn andre folk.
Hvem «dreper» debatten?
I aviskommentaren Når «jødehatet» drep debatten(29.01.09) gjentar journalisten den gamle, men falske påstanden at jøder generelt (og ikke-jødiske Israel-venner) «dreper» ethvert tilløp til Israel-debatt ved å stemple kritikerne som antisemitter.
Dette er et typisk eksempel på ensporet anti-israelsk argumentasjon: Ved å snu fakta på hodet og fremstille unntak som noe representativt, forsøker man å «bevise» hvor fæle israelerne (og jødene) er. Men de som hindret en saklig, sivilisert meningsutveksling om Midtøsten-konflikten mens Gaza-krigen pågikk, var de toneangivende norske mediene. Det ble eksempelvis arrangert «debatter» der undertallige Israel-forsvarere ble hånet og latterliggjort. Og når man - som de norske jødene - tilhører en minoritet som utgjør mindre enn 0,3 promille av landets befolkning, har man en tendens til å ville gå veldig stille i dørene i en situasjon der media fråtser i demoniserende overdrivelser, groteske spekulasjoner og diskriminerende fordømmelse av Israel.
Jeg registrerte også tilløp til aksept for at det var ok å stigmatisere jøder som gruppe, en tendens som nylig er blitt forsterket. Likevel ønsker jeg ikke å etterlate det inntrykk at nordmenn og norske myndigheter har gitt jødene i Norge mye å klage over de siste seksti årene. For dét ville i så fall være direkte usant. Trass i at jødefiendtlige holdninger er i ferd med å få økt tilslutning i enkelte miljøer, kan jeg vanskelig forestille meg at det i 2009 finnes mange andre land på kloden der det generelt sett er mer uproblematisk å være jøde.
Legitim Israel-kritikk
Det fins utvilsomt mange jøder (og ikke-jøder) som definerer enhver form for Israel-kritikk som jødefiendtlig. Det fins beviselig også mange jøder (og ikke-jøder) som trekker holocaust inn i debatten der dette er irrelevant. Men disse representerer relativt sjeldne unntak! Så vidt jeg vet, er den dominerende holdningen både blant norske jøder og blant jøder generelt, israelerne inkludert, at det er ønskelig og nødvendig at Israel kritiseres:
I tilfeller der israelerne utvilsomt har opptrådt klanderverdig i forhold til internasjonalt aksepterte normer for rett og galt, skal hvem som helst kunne påtale dette på en saklig måte uten å risikere å bli stemplet som jødefiendtlig. Men forutsetningen må være at Israel bedømmes på lik linje med alle andre nasjoner. For når Israel kritiseres med større intensitet, i større omfang og med en annen språkbruk enn den som benyttes mot et hvilket som helst annet land der tilsvarende forhold forekommer, er det ikke lenger snakk om legitim kritikk. Med den negative særbehandlingen Israel stadig utsettes for, har mange «kritikere» for lengst tatt skrittet over i ren diskriminering.
Grove feil
Etter all sannsynlighet har f.eks. de israelske militærstyrkene gjort noen grove feil og brutt noen regler også under Gaza-aksjonen 2008/09. I så fall er det naturligvis både legitimt og på sin plass å kritisere Israel for dette. Men når FN har gjennomført sin granskning av krigshandlingene og offentliggjør sin konklusjon, er jeg overbevist om at enhver som er villig til å vurdere Gaza-aksjonens kjensgjerninger uten fordommer, vil måtte se at israelernes moral og respekt for krigens regler var minst like god som den som i løpet av de siste par tiårene har rådet blant amerikanere, briter, russere og mange andre nasjonaliteter på Balkan og i Tsjetsjenia, i Irak og i Afghanistan. Israel gjør ikke noe krav på å være hevet over kritikk. Det Israel ber om, er å bli behandlet som et hvilket som helst medlem av det internasjonale samfunn - bedømt etter de lover, normer og etiske standarder som bør være målestokken for enhver sivilisert, human nasjon.
«Bare» antisionist?
Det er umulig å være «bare» antisionist. For antisionistens utgangspunkt er at jødene skal diskrimineres; av alle jordens folk er det bare jødene som skal nektes en nasjonalstat.
I et avisintervju hevder Ebba Wergeland at det er sionismen som er jødenes virkelige fiende; at antisemittismen er et resultat av den moderne sionismen (som riktignok er bare drøyt hundre år gammel). Men jødene er blitt forfulgt i et par tusen år, og et av de sterkeste ankepunktene antisemittene hadde mot mine forfedre, var at jødene snyltet på de samfunn de hadde tilhold i, siden de ikke hadde noe eget land. Ebba Wergeland mener altså at jødenes ublide skjebne er selvforskyldt: I stedet for å gjenopprette sitt historiske hjemland, Israel, burde de heller tatt til takke med en evig minoritetstilværelse, for en stor del i land der de var statsløse, diskriminerte og ble sterkt forfulgt. I mine ører lyder dette som en forsikring om at antisionistene ikke har det minste imot oss jøder personlig, bare vi aller vennligst kan holde opp med å være jøder.
BARNELEK: Israelske barn leker på et enormt israelsk flagg, 6 mennesker i den israelske byen Latrun sydde flagget i løpet av 3 uker, det er 200 x 100 meter og veier 5.2 tonn.
KOMMENTARER Våre regler