Kronikk av Nina Græger, seniorforsker, NUPI, Kristin M. Haugevik, doktorgradsstipendiat, NUPI
I dag er det seksti år siden NATO ble opprettet. Forsvarsalliansen overlevde den kalde krigen og har siden vist både vilje og evne til å tilpasse seg nye tider. Ironisk nok kan jubileumsåret bli året NATO returnerer til sine kjerneoppgaver og til Europa.
Utgangspunktet for opprettelsen av NATO var å forhindre en tredje verdenskrig på det europeiske kontinent. Alliansens formål var å forsvare Europa mot Sovjetunionen, sikre kontroll med tysk militær gjenopprustning og garantere USAs sikkerhetspolitiske engasjement i Europa. Eller som NATOs første generalsekretær, Lord Ismay, skal ha uttrykt det: NATO skulle holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede!
En for alle, alle for en
Kjernen i NATO-samarbeidet var og er den gjensidig forpliktende sikkerhetsgarantien, nedfelt i Atlanterhavspaktens artikkel 5. Der heter det at dersom et NATO-land blir angrepet av en tredjepart er de andre medlemslandene pliktige til å hjelpe ut fra prinsippet «en for alle, alle for en». Artikkelen er imidlertid kun blitt aktivert en eneste gang i NATOs historie - etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001.
NATOs tidlige historie var sterkt preget av den kalde krigen, selv om det aldri brøt ut direkte krig mellom USA og Sovjetunionen og deres allierte. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 var den kalde krigen over. Med bortfallet av hovedfienden mente noen at NATOs dager var talte, andre nøyde seg med å kalle det en førtiårskrise. Som den amerikanske senatoren Richard Lugar spissformulerte det: NATO hadde valget mellom å gå «out of area» eller «out of business».
NATO i Afghanistan
Som kjent falt valget på det første: NATO engasjerte seg i 1990-årene både i nye oppgaver og nye områder. Operasjonene på Balkan ga alliansen fornyet relevans, og ble førende for NATOs utvikling etter fylte førti. Siden 2003 har Afghanistan stått i sentrum for alliansens virksomhet. Med nesten 62.000 soldater er Afghanistan-operasjonen NATOs desidert største noensinne. Sannsynligvis er den også den viktigste.
For Norge har NATO vært selve hjørnesteinen i sikkerhets- og forsvarspolitikken siden 1949. Selv om Norges inntreden ikke foregikk uten politisk kamp, har NATO-medlemskapet i dag bred oppslutning både i befolkningen og på Stortinget. Omleggingen av det norske forsvaret etter den kalde krigen hadde ikke blitt en realitet uten omstillingen i NATO. Norge deltok i NATOs operasjoner på Balkan på 1990-tallet, og det norske bidraget til Afghanistan er stort sett i forhold til folketallet. Samtidig har deltakelsen synliggjort spenninger i norsk utenrikspolitikk, ikke minst innad i regjeringen.
Utenforlandet Norge
Som utenforland i EU og nær alliert med USA er det i Norges interesse at NATO forblir hovedforumet for den europeiske sikkerhetspolitiske debatten og dialogen med USA. Norges arbeid for å få større fokus på kjerneoppgaver og nærområder - det såkalte nærområdeinitiativet - har etter hvert fått økende tilslutning blant allierte i NATO. Norges sikkerhetsutfordringer i nordområdene har også gradvis blitt anerkjent i NATO. Dette bidrar til å befeste NATOs sterke stilling i norsk sikkerhetspolitikk.
NATO har vist seg både hardfør og tilpasningsdyktig etter den kalde krigen, men i jubileumsåret er det nye, viktige utfordringer som venter.
Kampen mot Taliban
Først og fremst er den videre utviklingen i Afghanistan avgjørende for NATOs troverdighet som sikkerhetspolitisk aktør. De militære utfordringene er krevende, særlig kampen mot Taliban. NATO møter også utfordringer med å samarbeide effektivt med andre, internasjonale aktører, som et ledd i alliansens helhetlige tilnærming til krisehåndtering og stabilisering. De alliertes styrkebidrag er en annen diskusjon. Obama-administrasjonen har vedtatt å sende i første omgang ytterligere 17.000 soldater. Dette vil legge press på europeiske allierte om å følge opp. Her vil land med nasjonale begrensninger på bruken av sine styrker få en særlig utfordring.
Svekket tillit
En annen hovedutfordring er den økte spenningen i forholdet mellom Russland og Vesten/NATO. NATOs østutvidelser etter 1999, NATO-landenes anerkjennelse av Kosovos uavhengighet og planene om et rakettforsvar i Europa har spilt inn her, i tillegg til Russlands uttalte stormaktsambisjoner. Spenningen nådde som kjent sitt foreløpige klimaks med Russlands angrep på Georgia i august 2008. Selv om samarbeidet i NATO-Russland rådet formelt er gjenopptatt, fremstår den gjensidige tilliten som svekket.
Indre spenninger
Sist men ikke minst har det vært sterke spenninger også innad i NATO. Det fremste eksemplet er USAs uautoriserte invasjon av Irak i 2003, som førte til krise i det transatlantiske forholdet. Et annet er Kypros-konflikten mellom Tyrkia og Hellas, som fremdeles lammer NATOs samarbeid med EU (Tyrkia motsetter seg å dele informasjon med ikke-NATO-landet Kypros). På et mer generelt plan har ledende land som Storbritannia og Frankrike hatt ulike visjoner for hvilke roller EU og NATO skal spille i europeisk sikkerhetspolitikk. Blant annet av sistnevnte årsak knytter det seg stor spenning til Frankrikes gjeninntreden i NATOs militære strukturer i år (landet trakk seg ut i 1966 i protest mot USAs dominans). En voksende og mer sammensatt medlemsmasse har dessuten gjort det mer utfordrende enn tidligere å finne konsensus i NATO.
«Hjem til Europa»
De ovennevnte utfordringene vil alle inngå i diskusjonen rundt NATOs nye strategiske konsept, som etter planen skal vedtas i 2010. Konseptet skal angi NATOs fremtidige hovedfokus og oppgaver. Her er det mest sentrale spørsmålet om NATO fortsatt skal ta mål av seg til å projisere stabilitet globalt, eller om alliansen snarere skal «komme hjem til Europa». Selv om det er bred enighet om at NATO fortsatt skal operere «out of area», er det samtidig signaler om at NATOs nærområder og kjerneoppgaver (jf. artikkel 5) vil få mer oppmerksomhet fremover. Her vil mye avhenge av om USA fortsatt ønsker en globalt innrettet allianse, eller om president Obama vil utmeisle en ny kurs også her.
Jubileumsåret gir anledning til diskusjon om hvordan NATO skal forbli relevant som instrument for medlemslandene og arena for samarbeidet mellom Europa og USA.
KOMMENTARER Våre regler