De uhørte fortellingene om sex

Rannveig Svendby (bildet), student ved kjønnsforskningssenteret, UiO.

Tradisjonelt har det vært en selvfølge å se menn som umettelige forbrukere av sex. Dette produserer en fortelling om det mannlige sex-dyret, som ikke har hold i virkeligheten. Samtidig undertrykkes andre historier om sex.

Historien om det mannlige sex-dyret fortelles i media hver dag. Han tenker på sex hvert 10. sekund, og hans fremste utfordring består i å tøyle sine dyriske, seksuelle drifter. De er biologiske, hevdes det. Dermed er de knapt mulig å gjøre noe med, skjønt de truer både ham og hans omgivelser. Helgene tilbringer han i diverse barer hvor han jobber aktivt for å få seg et nummer for natten. Når klokken nærmer seg tre er han villig til å dra hjem med hvem som helst, bare han får sex.

Les de andre kronikkene i konkurransen her

Historiene som gjentas
At denne ideen om mannlig seksualitet er underforstått, blir tydelig når man ser nærmere på vinklingen når sex omtales i media. Det er for eksempel aldri nødvendig å presisere at det siktes til menn som kjøper sex av kvinner når det er snakk om prostitusjon som fenomen. Tanken på at menn kjøper sex av menn, at kvinner kjøper sex av menn, og – enda fjernere fra vår virkelighetshorisont – at kvinner kjøper sex av kvinner, at kvinner kjøper sex av barn, eller at barn kjøper sex av andre barn, er knapt berørt.

Pro Senteret oppgir imidlertid at de har vært i kontakt med rundt 200 mannlige prostituerte, og at det finnes en kvinnelig kjøpegruppe, men området har fått så lite oppmerksomhet at det er vanskelig å si noe om det. Dette gjelder også prostitusjon blant barn og ungdom, men vi vet at det skjer.

Sex-dyret og offeret
Voldtekt omtales også med et innforstått syn på menn som sex-dyr, og kvinner som ofre. Det er stadig intervjuer med skrekkslagne kvinner som forteller at de knapt tør bevege seg i byens gater på kveldstid. Det er ikke nødvendig å presisere hvem de frykter; han er først og fremst mann, et snøftende villdyr i brunst, som sniker seg rundt i sidegatene på jakt etter fitter å knulle. Ved siden av en slik fortelling om menn og sex er det liten plass til andre versjoner. Det faktum at de fleste menn ikke voldtar blir oversett i oppstyret, og ingen vil ta inn over seg at også menn utsettes for voldtekt.

Den mannlige seksualiteten
Stephen Whitehead setter forestillingen om den mannlige seksualiteten på prøve i sin bok «Men and masculinities», og han gjør det ved å stille følgende enkle spørsmål: Kan man i det hele tatt snakke om en seksualitet som er felles for alle menn? All logikk tilsier at svaret er nei; det finnes ikke én felles, global og ahistorisk seksualitet som utelukkende er basert på å være født mann. Et historisk perspektiv bekrefter dette:

Den sjenerøse seksualiteten som kjennetegner den greske antikken står i kontrast til viktoriatidens strenge kodeks for erotikk. I dagens Norge ville forhold tilsvarende pederasti – sex mellom en yngre gutt og en eldre mann, som blant grekerne i sin tid ble regnet som den reneste av alle seksuelle relasjoner – bli avfeid som spekulativ utnyttelse av mindreårige. Dette illustrerer hvordan kulturer fremmer ulike verdier på ulike tidspunkt, noe som igjen er med på å forme våre seksuelle fortellinger og praksiser.

Biologiske «sannheter»
Et blikk rundt oss burde være nok til å innse at menn har tenningsmønstre, følelsesregistre og holdninger som er forskjellige fra hverandre. Like fullt er det en kollektiv tendens til å betrakte forestillingen om mannlig seksualitet som en biologisk sannhet. I vår tid fortelles historien om menn som umettelige forbrukere av sex, altså at en «ekte» mann er slik. I stedet for at fortellingen om menn og sex opptrer i flertall, og tilpasses menn slik menn er – i all sin ulikhet, så oppstår et en tendens der menn streber etter å kopiere den «naturlige» mannligheten, som ikke er så «naturlig» at den inntreffer av seg selv. Dette skjuler ironisk nok at det er avviket som er normen.

Historiene som forties
Det er menn som tradisjonelt har fått ansvaret for all den perverse seksualiteten. Diskusjoner rundt kvinnelig seksualitet handler om koseligere ting, som orgasmer, følelser og G-punkt. Det har oppstått et mønster der en rekke historier som aldri fortelles – gjemmer seg i historiene som alltid fortelles. For hvor er fortellingen om det kvinnelige sex-dyret; den varianten som tradisjonelt er blitt knyttet opp mot menn? Jeg snakker om kvinnen som tafser på ungene sine og sikler til porno foran TV-skjermen.

En mann står i fare for å bli knyttet til denne atferden kun i egenskap av å være født mann, og han må kontinuerlig motbevise at han er slik gjennom livet. En kvinne er immun mot slike assosiasjoner, simpelthen fordi det strider imot våre oppfatninger om kvinnelighet å tenke på henne på denne måten.

Stort tabu
Kvinnelige overgripere er et tema så tabubelagt at det ikke finnes språk for det. Hvem ser vel en kvinnelig misbruker for sitt indre blikk når ord som pedofili eller voldtekt kommer opp? Det betyr ikke at det ikke skjer. Mødre og stemødre, søstre, nabokvinner og venninner av mor og bestemor forgriper seg, for eksempel ved å presse barna til å knulle, slikke eller fingre seg, eller ved å stimulere barnas underliv.

Historier om voksne menn som våkner av å bli sugd eller runket av kvinner blir heller aldri fortalt. En mann kan pr. definisjon ikke bli et offer for seksuelle overgrep så lenge historien om mannlig seksualitet hyller kvantitet, og formidler at menn er klare for sex når, hvor, og med hvem som helst. Skulle en kvinne våkne av at en mann knuller henne, så er saken en annen. Da er det i fullt samsvar med vårt verdisyn om hun anmelder ham for voldtekt.

Å dele det seksuelle rommet
Poenget mitt er ikke at alle de tradisjonelle fortellingene om sex er usanne, men at det finnes andre fortellinger i tillegg. Det er nødvendig å se på sex og overgrep som fenomener uten å bli blendet av kjønn. Det finnes kvinnelige overgripere. Og det finnes menn som ikke er det. Det finnes mannlige ofre. Og det finnes kvinner som ikke er det. Først når disse grunnleggende erkjennelsene er på plass kan vi begynne å gjøre noe der intet før er gjort. Det er på høy tid at vi begynner å lytte til de uhørte fortellingene om sex.

Hvorfor er det tabu å snakke om kvinner som overgripere?