Grenser for barnevernets ansvar

Kronikk
Geir Kjell Andersland
tidligere regiondirektør Bufetat region vest

Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, uavhengig av om det er tale om kommunalt eller statlig barnevern. For brukeren skal det være unødvendig å forholde seg til ulike forvaltningsnivåer eller deres innbyrdes ansvarsfordeling. Brukeren skal bare kjenne ett barnevern.

Kryssild av forventninger
Noen ganger er det klare interessemotsetninger mellom barnet og foreldre/foresatte. Da skal barnevernet velge barnets perspektiv og barnets side.

Det er ikke alltid like lett i et samfunn hvor privatlivets fred er hellig og mange foreldre inntar nærmest et eierforhold til sine barn. Det er ikke så lenge siden John Alvheim, da Frps ledende sosialpolitiker, æreskjelte barnevernet som han fremstilte som en trussel mot familien og privatlivet.

Barnevernet befinner seg i en kryssild av forventninger og skarp kritikk fra mange hold.

Barnevernet høster ikke bare kritikk for å blande seg inn i privatlivets sfære. Det vanker like mye kritikk over at barnevernet kommer for sent inn i bildet.

Politiet er en gjenganger i klagekoret med stadig kritikk over at barn og unge som bor på barnevernsinstitusjoner rømmer for mye, med kriminalitet og ordensmessige problemer som konsekvenser.

Mangler spisskompetanse
På den annen side får barnevernsinstitusjonene også kritikk fra fylkesmannens tilsynsorganer for at beboerne på institusjonene blir underlagt urettmessige tvangstiltak eller for stramme restriksjoner.

Forholdet til barne- og ungdomspsykiatrien, samt rusomsorgen utgjør et særlig viktig og utfordrende tema.

Dagens barnevernsinstitusjoner har mange beboere med sammensatte problemer, hvilket innebærer psykiske vansker eller lidelser i tillegg til rus og voldelig atferd. Barnevernet har generelt sett ikke spisskompetanse innen psykiatri eller rusbehandling. Men mens psykiatrien kan motsette seg å ta i mot barn og unge, kan barnevernet aldri si nei.

Psykiatriens frihet til å motsette seg inntak er forankret i den såkalte asylsuvereniteten, som betyr at den ansvarlige overlege kan vurdere at ungdommen ikke er syk nok (psykotisk) til å få innleggelse. Foruten de klare psykosetilfellene, åpner imidlertid loven også for å kunne tvangsinnlegge hvor det er tale om at pasienten sliter med «tap av mestrings- og realitetsvurderingsevnen». Dette forutsetter ingen medisinskfaglig diagnose alene.

Syndebukk for andre
Tvert imot fordrer dette alternativet like mye et etisk og juridisk skjønn. Men alternativet kommer i praksis knapt til anvendelse, som advokat Tore Roald Riedl, med kompetanse innen både barnevernloven og psykisk helsevernloven, har påvist i en rekke artikler og utredninger. Riedl stiller berettigede spørsmål om ikke dette betyr at mange barnevernsbarn her blir fratatt sine pasientrettigheter til nødvendig helsehjelp.

I tillegg viser det seg at praktiseringen av prioriteringsforskriften innen psykisk helsevern fører til en nedprioritering av barn innen barnevernet. Dette blir nå forhåpentlig rettet opp av ansvarlige myndigheter.

Men flere grep er påkrevet for at barnevernet ikke lenger skal gjøres til syndebukk for unnlatelser som andre tjenesteområder har ansvaret for.

Barn og straff
Det er for eksempel tid for at domstoler, politi og påtalemyndighet erkjenner at kriminelle ungdommer som er særlig utfordrende å håndtere i forhold til voldsutøvelse, m.m. ikke nødvendigvis alltid må være barnevernets ansvar.

Domstoler og påtalemyndighet må slutte å anmode om at barnevernsinstitusjoner i slike tilfeller skal påta seg å være såkalte varetektssurrogater.

De nye spesialinstitusjonene for unge lovbrytere mellom 15 og 18 år, som den ferske kriminalomsorgsmeldingen «Barn og straff» (NOU 2008:15) foreslår etablert som et prøveprosjekt, er derfor vel verd å gi en sjanse. Ikke uventet har forslaget høstet prinsipiell motstand fra forskere som professorene Ida Hydle og Thomas Mathiesen.

Men her handler det nå om å ikke gjøre det beste til det godes fiende.

Kasteball mellom systemer
For øvrig må politiet omsider ta inn over seg at barnevernsinstitusjoner ikke er ment som fengsel eller lukkede anstalter, men skal utgjøre en tilnærmet normal bosituasjon.

Innen psykiatrien må asylsuvereniteten være overmoden for avvikling i forhold til barn og unge.

Barnevernet har fått henvisningsrett til psykisk helsevern, men bør også gis klageadgang når psykiatrien avviser innleggelser for den aktuelle gruppen.

Videre må barnevernet gis henvisningsrett til tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Fylkesnemndene må opplæres til å anvende den adgang barnevernloven faktisk gir (bvl § 4-14 c) til å bestemme at ungdom med sammensatte problemer heller plasseres i en psykiatrisk institusjon fremfor en barnevernsinstitusjon.

Slike endringer i lov og praksis er helt nødvendige for at ikke de mest utsatte barn og unge skal forbli kasteballer mellom systemer som famler i faglige gråsoner.

Et aktivt ansvar
Endelig har alle kommunale myndigheter et ansvar for en god oppvekstpolitikk, som kan forhindre at mange barnevernssaker overhodet oppstår. Ifølge barnevernloven har kommunens øverste ledelse et aktivt ansvar for å følge nøye med i de forhold barn og unge lever under med sikte på forebyggende virksomhet. Kommunale myndigheter har også et ansvar for å samordne de ulike tjenestene til utsatte barn og unge. Som en fersk rapport fra Helsetilsynet har avdekket, står det svært dårlig til i Kommune- Norge på dette feltet. Den ene kommunale tjenesten vet knapt hva den annen gjør eller ikke gjør og samhandler dårlig i forhold til utsatte barn og unge.

Ellers gjelder FNs barnekonvensjon for alle norske kommuner, og konvensjonen går foran annen norsk lov, også kommuneloven.

Ta fortjent kritikk
Om barnekonvensjonen omsider ble gjennomført i verdens rikeste land, ville barnevernet få mindre å gjøre, i beste fall bli overflødig.

Men så lenge det er behov for barnevern i Norge, skal denne tjenesten, på entusiastisk, kompetent og effektivt vis, gjøre jobben sin og ta sin kritikk når det er på sin plass.

Men de samme krav må gjelde uavkortet også for de øvrige tjenester som har et ansvar for utsatte barn og unge.