Maktmisbruk i MUF-sakene

ETTER 10 ÅR I NORGE har en gruppe på ca. 190 irakiske asylsøkere fått avslag på sine søknader om oppholdstillatelse, både i UDI og i klageinstansen UNE. Dette til tross for at de i 2006 fikk innvilget opphold på humanitært grunnlag.

Tidligere UDI-direktør Trygve Nordby hevder i et intervju med NRK i går (9. mars) at politisk prestisje er eneste grunn til avslagene. Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen sier at han personlig ikke har noen politisk prestisje i saken. Han forsvarer avgjørelsene med at «det skal være en rettferdig behandling». Det skjer ifølge Andersen ved at forvaltningen behandler sakene «etter de reglene som gjelder». Andersen vet imidlertid like godt som oss at MUF-sakene ikke har vært behandlet etter utlendingslovens vanlige regler, men etter særregler laget i departementet.

Det faktiske forhold er at man har endret spillereglene hver gang denne gruppens saker er blitt behandlet i forvaltningen. Det er i denne forbindelse viktig å presisere at vårt parlamentariske system ikke rokker ved at innholdet i en formell lov gitt av Stortinget ikke kan fravikes av et departement i forskrifts form. I en demokratisk rettsstat er forskrift underordnet lov etter trinnhøydeprinsippet.

Ulovlig politisk styring
For noen uker siden deltok vi på en konferanse om MUF-sakene i Oslo, arrangert av Fagforbundet og andre. Som foredragsholdere hadde vi foranledning til å undersøke de rettslige sidene av dette sakskomplekset. Hvis disse sakene hadde vært behandlet etter lov og vanlig praksis, ville menneskene i den aktuelle gruppen i dag hatt rett til varig opphold i Norge. En juridisk gjennomgang reiser alvorlige spørsmål om ulovlig politisk styring av saksbehandlingen.

Et sakshistorisk tilbakeblikk er nødvendig for å vise dette.

Historien så langt
Forut for år 2000 kom ca. 2100 asylsøkere til Norge fra de nordlige, selvstyrte områdene i Irak. Departementet etablerte en kollektiv særordning for denne gruppen som medførte midlertidig tillatelse uten rett til familiegjenforening, en såkalt MUF-tillatelse. Bakgrunnen for innvilgelsen var at norske myndigheter ikke fant at det forelå tilstrekkelig grunnlag for beskyttelse. Saksbehandlingen var summarisk.

I 2001 ble ordningen avviklet, men de fleste ble likevel innvilget midlertidig rett til arbeid i Norge, fordi utsendelse ikke var mulig. I 2003-2004 besluttet departementet å berostille ny behandling av MUF-sakene, på grunn av invasjonen og konfliktene i Irak. I januar 2004 gjenopptok myndighetene behandlingen, men besluttet senere på året på ny å berostille behandlingen i påvente av en ny forskrift. Den nye forskriften trådte i kraft 15. mars 2005 og fastla to sentrale forhold. De som var i arbeid 1. april 2005 (for noen 1. mai 2005) skulle få ordinær arbeidstillatelse med rett til fornyelse.

UDI-skandalens forløp
Det andre forholdet var at botid i Norge ikke skulle tas hensyn til. Av de ca. 300 personer med MUF som ikke fikk tillatelse på grunnlag av arbeid, innvilget UDI ca. 190 tillatelser av «sterke menneskelige hensyn». Dette foranlediget den såkalte UDI-skandalen, i form av kraftig kritikk mot UDI. I 2007 kom en ny forskrift som besluttet at de 190 sakene skulle gis en ny førstegangsbehandling. Samtidig ble det besluttet at botid i Norge igjen skulle vektlegges, men uten at botid alene skulle kunne danne grunnlag for tillatelse. Behandlingen etter den siste forskriften er nå nesten sluttført. Av de ca. 90 sakene som nylig var behandlet i UNE, har samtlige fått avslag.

Departementets lovbrudd
I ovennevnte prosesser har departementet begått lovbrudd. Det er sentralt å påpeke at utlendingsloven § 8 annet ledd har to likestilte oppholdsalternativ; «sterke menneskelige hensyn» og «særlig tilknytning til riket». Forskriften fra 2005 bestemte at botid ikke skulle inn i vurderingen av «særlig tilknytning til Norge». Denne innskrenkningen er lovstridig. Det strider mot trinnhøydeprinsippet å utarbeide en forskrift som fjerner deler av lovens regel. Det kan bare gjøres gjennom lovendring i Stortinget. Forskriften er på dette punkt i strid med utlendingsloven. Av samme grunn kunne heller ikke forskriften være et «signal» til UDI om å innskrenke området for «sterke menneskelige hensyn», slik departementet ville ha det til.

De positive vedtak som ble fattet av UDI i 2006 var lovlige og gyldige. Dette har også Lovavdelingen konkludert med. Vedtakene kunne dermed ikke omgjøres av UDI. Derimot kunne departementet påklaget vedtakene til UNE, hvis man som Graver-kommisjonen virkelig mente at UDI hadde «bygd på en uriktig lovforståelse». Det ville ha vært ryddig og i samsvar med loven, men det avsto man fra.

Endret spillereglene – igjen
Istedenfor laget departementet altså i 2007 en ny forskrift som satte lovens ordinære fornyelsessystem til side i MUF-sakene. Igjen endres spillereglene. Og igjen skjer det gjennom en forskrift. For oss er det tydelig at departementet meget sterkt ville ha et bestemt utfall, som ikke kunne oppnås innenfor loven. Begrunnelsen for forskriften er visstnok at selv om vedtakene i 2006 er gyldige, så er de likevel «feilaktige». Dette er en ren konstruksjon som tåkelegger det faktum at UDI-tillatelsene fra 2006 rettslig sett ikke kunne omgjøres, slik at de i neste omgang skulle ha vært fornyet.

I tillegg beslutter forskriften av 2007 at lang botid alene ikke er tilstrekkelig til å få en ny arbeidstillatelse. Dette er en ny innskrenking av lovens rettsgrunnlag, ettersom § 8 annet ledd har «særlig tilknytning til riket» som et selvstendig alternativ. Tilknytning kan manifesteres gjennom lang botid i Norge. UNE synes å ha anvendt forskriften slik departementet har ønsket, og nærmest sett helt bort fra betydningen av 10 års tilknytning til Norge.

Gikk prestisje i saken
Nok et lovstridig element i departementets behandling av MUF-sakene gjelder instruksjonsmyndigheten. Når departementet gir «signaler» om ønskede resultater i behandlingen av en definert gruppe, er dette instruksjon i enkeltsaker i strid med utlendingsloven § 38. At det her gjelder flere enkeltsaker, har selvsagt ingen betydning.

Forskriften av 2007 bekrefter en mistanke om planmessig maktmisbruk. De alminnelige lover og regler har systematisk vært satt ut av kraft. Med ett formål: Å forhindre opphold på humanitært grunnlag for en bestemt gruppe.

Vi kan ikke forklare det på annen måte enn at dette har rot i byråkratisk og politisk prestisje. Uheldigvis har de fleste partier på Stortinget et medansvar for maktmisbruket. Det er derfor nødvendig å påpeke at det kan dreie seg om straffbare forhold for de direkte involverte.