Den siste ål

Anders Goksøyr, professor ved UiB og sakprosaforfatter (medl. NFF)

Kurven har pekt nedover, og signalene har vært tydelige lenge. Innstrømmingen av glassål fra Sargassohavet til Europa er nå bare 1 % av det den var før 1980. Strandnot-tellinger viser dramatiske tall også langs norskekysten. Skal vi endelig klare å utrydde en art, slik vi har forsøkt med hval, torsk og sild? Den svenske boken «Tyst hav» roper varsku.

«Tyst hav»
Det er historien om hvorfor fiskeslag som ål og torsk holder på å forsvinne som er tema for den svenske forfatteren Isabella Löwins bok «Tyst hav - jakten på den siste matfisken» (Ordfront, 2007). Löwin skriver innsiktsfullt om vår (manglende) evne til å forvalte fiskebestander. Om hvordan felles naturressurser blir til forhandlingskort og subsidier i et spill mellom næringsinteresser og politikere. Om hvordan havforskernes tydelige advarsler blir oversett gang etter gang. Isabella Löwin har satt seg godt inn i disse prosessene, og «Tyst hav» dokumenterer med all mulig tydelighet hvor feil ulike tilskuddsordninger til denne typen fiske kan slå ut. «Vår tids mest veladministrerte, veldokumenterte og overvåkede miljøkatastrofe», kaller Löwin det som skjer med fiskebestandene, med hovedadresse til EU. Men boken har like klar relevans for norsk virkelighet.

Et biologisk mysterium
Ålen representerer et av de eldste virveldyrene på Jorden. Den er nærmest et levende fossil med en helt unik livssyklus som vitenskapen fortsatt ikke har trengt helt til bunns i. Den gyter og fødes i Sargassohavet, 6000 kilometer fra norske strender. Larvene driver med Golfstrømmen tvers over Atlanterhavet til Europa, en reise som kan ta mer enn tre år. Like før ankomst Europa forvandles de blodliknende larvene til gjennomsiktig «glassål». Noen driver forbi Gibraltar inn i Middelhavet, mens andre havner lenger nord.

Hanner og hunner ender opp på forskjellige steder. Noen drar opp i elver og bekker og kan til og med krype over fuktige marker og finne seg et vann eller innsjø. Her spiser de seg fete og blir til gulål og senere til blankål. Andre forblir i havet. Hvorfor vet vi ikke og ingen vet heller hvor gamle de kan bli. Verdens eldste dokumenterte ål ble 84 år gammel, men historier fra Skåne forteller om en ål som levde 135 år i en brønn. Ålen kan bli 130 cm lang og veie over 6,5 kg.

Ål på rødlisten
Denne eiendommelige skapningen er en umulig nøtt for fiskeoppdrett, som derfor må basere seg på å ale opp innfanget yngel. Likevel er det ingen andre fiskearter som fiskes så intensivt, gjennom alle sine livsstadier, som ålen. Hele 25. 000 europeiske fiskere har en betydelig inntekt fra ålefiske. Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, har lenge vært bekymret for ålens tilstand. Allerede i 2003 skrev ICES at den europeiske ålebestanden var «farlig nær en kollaps». I Norge er ålen ført opp i Artsdatabankens rødliste, den offisielle oversikten over truede arter i Norge.

Europeisk ål
Med Löwins bok i minnet, blir rapporten «Forvaltning av ål i Norge - Rapport med forslag til revidert forvaltning av ål i saltvann fra arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridirektøren» en selsom bekreftelse på alt hun skriver. Først presenteres ålebestandens problemer. Strandnot-tellinger langs Skagerrak-kysten har vist en skremmende utvikling siden 1997. I 2007 ble det ikke fanget en eneste ål i disse undersøkelsene! Tellinger fra elven Imsa i Rogaland tyder på at kollapsen skjedde så tidlig som 1981, samtidig som fisket kollapset i flere europeiske land. Tidligere gikk mellom 5000 og 50 000 åleunger opp Imsa hvert år. Det siste tiåret har antallet vært fallende. I 2007 ble det talt 100 ål.

Rapporten oppsummeres med arbeidsgruppens anbefalinger. Målet er å gjenoppbygge en bærekraftig bestand av europeisk ål, slik at ålen kan fjernes fra Artsdatabankens rødliste og i tillegg gi et bærekraftig utbytte på lengre sikt. Her er arbeidsgruppen enig. Men hvordan vi skal komme dit, er det uenighet om i gruppen.

Forskerne vil frede
Forskerne i komiteen, det vil si medlemmene fra Havforskningsinstituttet i Bergen og Universitetet i Oslo, anbefaler en totalfredning av ål i minst 15 år, samtidig som myndighetene iverksetter tiltak som reduserer menneskeskapt dødelighet så mye som mulig. - Situasjonen er nå så kritisk at det bare er én faglig konklusjon, nemlig fredning, sa utvalgsmedlem Jan Atle Knutsen fra Havforskningsinstituttet til Miljøjournalen etter at rapporten ble lagt frem 15. oktober i fjor.

Det spørs imidlertid om havforskerne får gjennomslag for sine faglige vurderinger denne gangen heller. Fiskeridirektoratets medlemmer i arbeidsgruppen er nemlig optimister. De mener vi kan fortsette å fange ål, men kanskje ikke like mye som før. De tror vi kan klare oss med en halvering av fangsten sammenlignet med perioden 2004 til 2007, til 120 tonn per år, med visse reguleringer av fisket.

Hvorfor vi når ingen andre?
- Vi følte at det ble for drøyt at vi skulle frede, når land som har større uttak ikke gjør det, uttalte leder for arbeidsgruppen, Anne Kjos Veim i Fiskeridirektoratet, til Miljøjournalen. Det er som et ekko av alt Löwins bok handler om: Kampen mellom forskernes varselrop og forvaltningsmyndighetenes uvilje mot å tråkke næringsinteressene på tærne. Arbeidsgruppens rapport ligger nå ute til høring, med svarfrist 15. februar 2009. Det nærmer seg altså fristen for de som vil komme med innsigelser på ålens vegne!

Men denne kampen gjelder ikke bare ål og andre fiskeslag. Den gjelder også unike marine økosystem som for eksempel dyphavskorallrevene langs norskekysten. Disse trues av de destruktive bunntrålene, som høvler over havbunnen og etterlater golde landskap der oppvekstvilkårene for fiskeyngel er fullstendig ødelagt. Erfaringer fra Øresund viser at fisket faktisk kan bli rikere dersom man forbyr bunntrål og bare tillater garn- og notfiske i et område. Imens subsidierer myndighetene bygging av disse ødeleggende fiskeredskapene. Innovasjon Norge gir for eksempel støtte til bygging av skjelltrålere, et fiske forskerne beskriver som en økologisk katastrofe. Innovasjon?

Løsninger finnes
Isabella Löwin mener et levende hav kan gjenskapes. Det krever bare sterk politisk vilje og en del upopulære vedtak. Vi må snarest opprette flere marine reservat med fiskeforbud. Vi må prøve forbud mot bunntrål. Vi må ta et krafttak mot tyvfiske. Vi må forby dumping av fisk. (Her påpeker Löwin at Norge er foran alle andre, og vi presser nå på EU for å innføre det samme.) Endelig mener Löwin at vi må innføre opphavsmerking av fisk, vurdere hvert fiskes miljøkonsekvenser på nytt, og totalrevidere synet på hele fiskerinæringen.

Skal vi kunne høste av havet på en bærekraftig måte også i fremtiden bør vi lytte til Löwin. For «Fisken har ingen röst. Och havet - det er tyst» Löwin har skrevet en viktig bok. Fiskeridirektøren bør lese den, og frede ålen.